Velkommen til litteraturbloggen
Lesende skrivende
"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase
Bloggarkiv
- Alice Miller
- Brit Bildøen
- Camilla Collett
- Essay
- Fellesskap
- Flettverksroman
- Fortielse
- Georges Perec
- Intertekstualitet
- Intervju
- J.M.G. Le Clézio
- Kjønnsroller
- Kristine Næss
- Kunstnerroman
- Lars Amund Vaage
- Lena Andersson
- Linn Ullmann
- Manipulasjon
- Merethe Lindstrøm
- Mona Høvring
- Musikk
- Narsissisme
- Nathalie Sarraute
- Nostalgi
- Noveller
- Perec
- Poesi
- Psykopati
- Rachel Cusk
- Relasjoner
- Resepsjon
- Romanåpning
- Rune Christiansen
- Sakprosa
- Siri Hustvedt
- Speil-berørings-syntesi
- Speilfortelling
- Sykdomshistorie
- Tilhørighet
- Vigdis Hjorth
«Stol på urbildene, begynn der det brenner!» – Om Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo
«Mens romaner blir skrevet og lest, strever alle for å holde sine egne historier skjult.»
Herbjørg Wassmos romaner har høyt katarsispotensiale. Hun går rett inn i grunnleggende menneskelige anliggender, skildrer innlevende skam, hevnlyst, hovmod, ømhet og lengsel, det kløvde ønsket om hevn og forsoning, storsinn og egenrådighet, og gestalter malende og medrivende demonene som romsterer i et prøvet sinn. Det handler om fortielse og om skam i hennes siste roman, om et tydelig raseri som etter hvert finner kunstnerisk forløsning; mye energi går med til å skjule overgrepet og skammen som henger ved hovedpersonen fra barndommens traume.
Frydefullt om livet, lesningen og driften mot skriften – Om Vigdis Hjorths Fryd og fare, Essay om diktning og eksistens
«En artikkelsamling om andre er mer avslørende for meg selv enn alle mine romaner,» skriver Vigdis Hjorth i innledningen til Fryd og fare, Essays om diktning og eksistens. Hun letter på sløret, men bare en liten flik, nok til at vi lar oss berøre, til at vi får se hvor det brenner. Essayet er en personlig sjanger, en blanding og sakprosa og fiksjon. Vigdis Hjorth skriver personlig, men ikke privat; nært og varmt, men aldri for intimt, og når hun krydrer med egne bekjennelser, er det først og fremst detaljer som bidrar til å virkelighetsforankre lesererkjennelsen.
Livsbejaende og forsonende om tap og overlevelse – Trude Lorentzens Mysteriet mamma
«Alle disse fragmentene. Et mylder av minner i andre menneskers hukommelse. Jeg ser dem for meg som piksler i et fotografi på en dataskjerm. Ulike, ørsmå, uoversiktlige. Det er først når det blir mange nok av dem, først når man tar et skritt tilbake og øyet klarer å se gjennom et flimrende kaos av informasjon, at det er mulig å skimte et motiv.»
Blikket er begjær og begjæret slører blikket – Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux av Hanne Ørstavik
«Jeg står midt ute på en åpen plass, de andre er langt unna. (…) Men nå forandrer alt sammen seg. Den åpne plassen jeg står på gynger, vakler fra side til side, sprekker, jeg ser at den åpne plassen er et sted på kroppen min, et sted i meg selv. Det er det såre feltet foran på brystet, over hele foran, og at det må være noe inntil der (…)»
«Frihet til å kunne reise et sted og samtidig ha et annet med seg» – Kaja Schjerven Mollerins Sammen, hver dag – Om fellesskap i litteraturen
Litteraturen som veier til innsikt i livsvilkår vi mennesker deler, som oppdagelsen av et fellesskap og en tilhørighet, utgjør et grunnanliggende i Kaja Schjerven Mollerins essaysamling Sammen, hver dag – Om fellesskap i litteraturen. Gjennom tolv essays ønsker hun å løfte frem forfattere som formidler en tro på mennesket, «tro på hva vi kan få til i fellesskap». For det er i «møte med andre menneskers liv, i erfaringen av hvor forskjellig tilværelsen ser ut for hvert enkelt menneske» at vi kommer til «en dypere forståelse av vår egen», som hun sier innledninsgvis, der hun også refererer Schillers Om menneskets estetiske oppdragelse: Det er i det frie spillet mellom fornuft og sanselighet at mennesket kan overskride sin ufrihet og fremmedgjorthet, og denne foreningen finner sted i vårt møte med kunsten og litteraturen; når vi i dette møtet erfarer «oss selv som hele, blir vi også», ifølge Schiller, «oppdratt til å se og anerkjenne andre som hele, enestående mennesker».
«Da hun mødte mig som et Speil, hvori jeg saae mig selv klart, frygtelig, henrykkende klart» – Om Tone Selboes Camilla Collett – Engasjerte essays
«I maa tage mig i Haand derpå: at I vil tilgive mig, at jeg taler i første Person singularis, og at jeg bliver en Slags Hovedperson i mine egne Oplevelser», skriver Camilla Collett i I de lange Nætter, i 1862, og fortsetter med overraskende aktualitet: «Det klages nemlig ofte, jeg vet ikke om med Grund, over, at Folk i sine Selvbiografier og Bekjendelser taler saa meget om sig selv.» Videre understreker hun det evig tilbakevendende paradoks i litterær resepsjon: «Var det virkelige oplevede Ting, saa klagede man over, at det var usandt, overdrevet, og har jeg da jammerlig brudt mit Hoved med at digte noget op, saa har man beskyldt det for at være sandt, altfor sandt, ja man kjendte hver eneste Person igjen.»
Lysende om den ensomme tosomhetens drømmer og desperasjon – Gjennom natten av Stig Sæterbakken
Stig Sæterbakkens siste roman Gjennom natten bærer i seg et kontrastestetisk mot. Den fremstiller enkelt, nedstrippet, eksistensielt nært og kontrastfylt en «se angsten i hvitøyet»- holdning, en eksistensiell desperasjon som nedfelles i syntaks og fortellerdriv, med omskiftelige bevegelser til å tro på og til å beveges av, for de er akkurat like vilkårlige som livet selv. Sæterbakkens roman betrakter livets paradokser: lengselen etter holdepunkter og eventyr, den ensomme tosomhetens drøm og desperasjon; og dette kontrastprinsippet holdes romanen gjennom, får hvile i dens desperasjon.
«Å fragmentere teksten – å gi den en mulig sammenheng med verden» Noen tanker om Rune Christiansens forfatterskap
«Toute structure vivante n’a d’autre raison d’être, que d’être» lyder fortekstsitatet i Rune Christiansens roman Intimiteten som utkom i 2003. «En skapnings eneste grunn til å være er å være» gjentas sitatet senere i romanen. Det er den franske kirurgen, nevrobiologen, etnologen og filosofen Henri Laborit som siteres, sitatet er hentet fra essayet Eloge de la fuite – Fluktens hyllest – og brukes også i de innledende sekvenser i Alain Resnais film Mon oncle d’Amérique. Slik befestes et eksistensielt anliggende i en referansebakgrunn hvor nevrobiologien møter etnologien og filosofien, i dialog med Resnais’ filmatiske eksperiment, som forsmak på denne romanens grensesprengende prosjekt.
«Og denne blandingen av total selvoppgivelse og skjør optimisme er gjengitt så fint i musikken, jeg husker ikke melodien lenger» – Allsang av Eivind Buene
«Vi vandret gjennom de grålyse gatene, (…) og den magiske morgenstemningen fulgte oss gjennom gatene, den stemningen som er så spesiell i Oslo, de lyse sommermorgenene som er så verdifulle og skjøre, som det er så få av, selv i løpet av et langt liv i byen er det for få av dem (…)».
Inn i det svarte håpet – Syngja av Lars Amund Vaage
Lars Amund Vaages siste roman er en gripende beretning om en fars forsøk på å forsones med en av livets største sorger, og samtidig en utprøving av romanens overskridende muligheter. Vaage skriver intenst og oppløftende om smertefulle tapserfaringer, om håpene som brister hos ekteparet som får en datter med autisme. Når anmeldere karakteriserer den som «en lysende roman», er det derfor ikke et tomt superlativ, men en klar referanse til romanens prosjekt: å speile kunsten og skriftens viktigste funksjon, gjennom iscenesettingen av forsøket på å overskride et av livets største sorger gjennom skriftens forsonende effekt. Og slik fremkommer forfatterens prosjekt som en sammenfatning av en poetikk i romanens innledende sider:
Metatekstuell thriller om manipulasjon – Et siste kyss av Marita Fossum
Marita Fossum rendyrker ofte et forbløffelseselement i sine romaninnledninger; og helt siden jeg leste den skjellsettende innledningssetningen i Brageprisvinneren Forestill deg («Jeg forlot jobben i dag klokken seksten førti etter å ha kakket en kollega i hodet»), er det med forventning om forbløffelse at jeg åpner en ny roman av henne. I fjorårets roman, Lykksalighet, lot jeg meg sjarmere av en innledning som speiler leserens forundring: «En sky glir bort fra solen og landskapet åpenbarer seg i all sin forunderlige skjønnhet. Alt er skinnende, friskt åndende, det er umulig ikke å bli forbløffet». Ja, forbløffelsen er stor i møte med slike pastorale takter, særlig fra en forfatter kjent for realistiske skildringer av livet i all sin gru og dramatikk.
«Hvis jeg blir en bok, blir jeg også et menneske» – Om skriftens terapi i Kjersti Annesdatter Skomsvolds Monstermenneske
Hun hamrer ned fem punkter for å kverke redselen for døden, den ME-rammede protagonisten i Skomsvolds siste roman; «Frisk, forfatter, fast jobb, familie, fint». Slik holder hun tilintetgjørelsen på avstand der hun ligger under dynen i en hytte, i en kjeller i foreldrenes hus, i en sovesal på et gamlehjem i romanens innledende sider. Lengselen etter å gjenreises som menneske utkrystalliseres i drømmen om å bli forfatter, for «en roman kan ikke skrives av et ingenting», tenker hun, « en roman må være skrevet av et menneske».
«Du vinket igjen og igjen» – Venterommet i Atlanteren av Mona Høvring
Fortekstsitatet i en roman utgjør ofte en form for leserbruksanvisning, et lite hint om hvilke perspektiver teksten kan leses opp mot eller innenfor. I så måte var sitatet av Nathalie Sarraute som innledet Mona Høvrings forrige roman, Noe som hjelper, noe av det mest tydeliggjørende jeg har sett, der det speiler protagonisten Lauras forsøk på å holde noe fast. Det var derfor med spenning og forventning jeg åpnet hennes nylig utkomne roman, Venterommet i Atlanteren , og leste sitatet av
Yoshimoto : ”Takk for at du vinket til meg. Du vinket igjen og igjen. Takk.”
Om å snu perspektivet, bare et øyeblikk – Musikk for rasende kvinner av Line Baugstø
Bokens omslag er like nysgjerrighetstriggende som tittelen: Musikk for rasende kvinner skaper forventninger om kontraster, løfter om hvile, lise for et opprørt sinn, mens bildet av en kvinne i rød kjole som strekker seg på tå ved et stakittgjerde, mens hun titter undrende mot noe som befinner seg på den andre siden, bringer tanker om forventninger og nye forestillinger.
Gjenkjennelig og medrivende om tidens gang – Bølle på døra av Jennifer Egan
Jennifer Egans siste roman, Bølle på døra, er en sjarmerende og medrivende skildring av tidsånd og vemod, av trender og universelle lengsler gjennom fire tiår, avspeilet i de to hovedpersonene Sasha og Bennie. Anslaget innledes med et sitat fra Prousts På sporet av den tapte tid : «Dikterne påstår at vi for et øyeblikk gjenfinner den person vi en gang har vært når vi kommer inn i et hus eller en have der vi har levet i ungdommen»; slik næres leserforventninger om nostalgi og reiser tilbake i tid.
Jakten på virkelighetseffekter i det gylne buret – Herfra til virkeligheten av Ane Farsethås
”Uansett hvor sterkt hovedpersonen ønsket å se seg selv som en utenforstående observatør av uvirkeligheten, ble han til slutt innhentet av en hendelse i dette sosialdemokratiet som var for virkelig til at den lot seg ignorere.”
Inspirerende anamnese fra eminent formidler – Den skjelvende kvinnen av Siri Hustvedt
Siri Hustvedts Den skjelvende kvinnen er et sjangermessig interessant eksperiment: En analytisk gjennomgang av egen sykdomshistorie knyttes elegant essayistisk opp mot nevrologisk og psykiatrisk forskningshistorie. Finn Skårderuds forord understreker hvorfor nettopp essayet egner seg fortreffelig for denne type ”forsøk” – essayets egentlige betydning – på å sondere de mulige årsaker bak skjelveanfallene hun plutselig rammes av, første gang når hun to år etter farens død skal holde en minnetale for ham, senere ved offentlige opptredener, hvor anfallenes inntreffen virker vilkårlige og knyttet til samme betingelser: hun selv er rolig i forkant av foredraget, anfallet har ingen innflytelse på stemmen, hun holder ut og gjennomfører foredraget, og skjelvingen forsvinner når hun er ferdig.
«Du bøyer et verb, og reiser deg som et menneske» – Noe som hjelper av Mona Høvring
«Du bøyer et verb, og reiser deg som et menneske, som ordet menneske», skriver Mona Høvring i diktet «Bli her salme» fra samlingen Å Paradis. Og jeg assosierer umiddelbart til Laura, den unge protagonisten i den betagende, poetiske oppvekstromanen Noe som hjelper, der hun sitter oppe i et tre hjemme i hagen, og får utløp for fastlåste følelser etter et traume, ved å fantasere frem en gripende historie, som rører henne til tårer så hun faller ned fra treet.
”Her hvor du lengtet deg bort, skal du lengte tilbake” – Fire hundre franske fornærmelser av Øyvind Ellenes
”Jeg har et bilde av deg foran en rikt utsmykket inngang, en portal (…) Du er sytten år. Du myser”.
Allerede i innledningssetningene i Øyvind Ellenes' roman Fire hundre franske fornærmelser etableres et spenningsforhold mellom et observerende jeg, som forsøker å uttrykke en distanse til det fortalte, og et erfarende du. Her presenteres også erindringens usikkerhet som motiv: ”Det ikke sikkert at dette bildet finnes,” skriver romanens forteller.
”Kjemp for alt hva du har kjært...” – Vennskap for alltid
Mai 1999: Mitt aller første foreldremøte. Midt i innledningen blir rektor avbrutt av tutingen fra en russebil utenfor. ”Om noen år er det deres barn,” sier han. ”Bare vent, det går fort!”
Mai 2012: Foreldrerulling. Far mot sønn i øldrikkingsløp. Ingen bruker russelue lenger, ser det ut til, bare foreldrene, ”årgangskramperussen”, som har tatt den på i kveld, og teller og mimrer knutehistorier.