Inspirerende anamnese fra eminent formidler – Den skjelvende kvinnen av Siri Hustvedt

Siri Hustvedts Den skjelvende kvinnen er et sjangermessig interessant eksperiment: En analytisk gjennomgang av egen sykdomshistorie knyttes elegant essayistisk opp mot nevrologisk og psykiatrisk forskningshistorie. Finn Skårderuds forord understreker hvorfor nettopp essayet egner seg fortreffelig for denne type ”forsøk” – essayets egentlige betydning – på å sondere de mulige årsaker bak skjelveanfallene hun plutselig rammes av, første gang når hun to år etter farens død skal holde en minnetale for ham, senere ved offentlige opptredener, hvor anfallenes inntreffen virker vilkårlige og knyttet til samme betingelser: hun selv er rolig i forkant av foredraget, anfallet har ingen innflytelse på stemmen, hun holder ut og gjennomfører foredraget, og skjelvingen forsvinner når hun er ferdig. Essayet blir en reise gjennom hennes eget liv og sykdomshistorie, en utfyllende anamnese av et tilfelle som er både singulært og allmenngyldig, for symptomanalysen er til å kjenne seg igjen i, og samtidig en reise gjennom medisinen og psykiatriens historie. ”Hun anvender seg selv som et eksemplarisk case”, skriver Finn Skårderud innledningsvis; og betoner i hvilken grad hennes forsøk bidrar til å motarbeide den urgamle forestillingen om et mennesket kløvd i to; ”Våre sinn er kroppslige (embodier mind) og våre kropper er besinnete (minded body).” For denne splittelse av mennesket i et soma og en psyke lever fortsatt i oss, i språket, og i medisinenen, eksempelvis i splittelsen mellom fagene psykiatri og nevrologi.

Siri Hustvedt går grundig til verks når hun forteller om sin søken etter grunnen til skjelveanfallene. Hun redegjør for sine møter med fagfolk, både virkelige og imaginære, ja, hun iscenesetter endog en mulig psykoterapi – for å illustrere en psykoanalytisk tilnærming til hennes kasus – på fornøyelig vis: ”Freud var fascinert av nevroner, men analytikeren ville glemme dem og i stedet hjelpe meg å grave meg dypere ned i historien min, og sammen ville vi finne en måte å gjenfortelle den på som kurerte meg for symptomet. På  min vei mot helbredelse ville jeg forelske meg i analytikeren. (…) Gjennom den kjærligheten (…) ville jeg overføre på ham de følelsene jeg hadde eller har for far, mor eller søstrene mine, og han i  tur og orden ville gjøre en motoverføring, formet av hans egen personlige historie. (…) Til slutt (…) ville vi ha en historie om pseudoanfallet mitt, og jeg ville være helbredet.”

Hun skriver sine lesninger av hysterikasus (også kalt konversjonslidelse: Freud mente angst ble konvertert til fysiske lidelser) opp gjennom tidene inn i narrativ viten, som i følge legen og litteraturviteren Rita Charon differensierer seg ved ikkenarrativ viten ved at den ”ved å se nøye på individuelle mennesker som kjemper med livets omstendigheter, forsøker å belyse det universelle i den menneskelige tilstand ved å åpenbare det spesielle. "Konversjonslidelsen" knytter hun også opp mot krigstraumer, for å motarbeide en svært innarbeidet forestilling om en ekslusivt kvinnerelatert sykdom, og fremstiller lidelsen som behovet for et tilgjengelig rom, et ”metaforisk uttrykk for det de ikke kan si: Det er for mye for meg .(…) Hvis jeg virkelig skulle gi sorgen og håpløsheten fritt rom, ville jeg gå i oppløsning”. Men kanskje kan en slik splittelse ”gi en rom for en fleksibel og åpen kreativitet som er en del av det å være frisk”, undrer hun og siterer psykoanalytikeren  D.W. Winnicott: ”Flukt til det normale er ikke sunnhet. Sunnheten tåler sykdom; sunnheten har faktisk stor nytte av å komme i berøring med sykdommen med alle dens aspekter.”

Hun henter frem kasus fra egen erfaring som skrivelærer ved et psykiatrisk sykehus; og forteller om en femten år gammel jente, som plutselig, etter å ha vegret seg for å skrive, griper blyanten og skriver en historie om hemmeligholdelse, trusler og vold, og når Hustvedt roser henne, svarer hun: ”Det er min egen historie”. ”Var ikke fortellingen en del av selve sykdommen?” undrer Hustvedt, ”Kan de to tingene adskilles?” Spesielt interessant er det å lese om hennes bruk av Joe Brainards bok I remember i arbeidet med psykiatriske pasienter; boken består av en samling erindringer som alle innledes med ”Jeg husker”  og var for øvrig en inpirasjonskilde for Georges Perecs Je me souviens. Hun konstaterer hvordan handlingen å skrive ordene ”jeg husker” genererer erindringer; mantraet blir en katalysator, antar eierskap for minnet som kommer til syne, og for en psykiatrisk pasient, understreker hun, som føler at hun er i ferd med å gå i oppløsning, er disse ordene terapi i seg selv.

Med smittende entusiasme, grundighet og interesse skriver hun om fortidens og nåtidens oppdagelser innen psykiatrisk og nevrologisk forskning. Et godt eksempel på hennes formidling er fremleggelsen av oppdagelsen av speilnevronene, av Vittorio Gallese og Giacomo Rizzolatti i 1995; nevroner som aktiveres når forsøksdyret utfører en handling, men også når det iakttar en annen utføre den samme handlingen, et speilsystem, som forskerne senere identifiserte i form av langt mer sofisikerte speilnevroner hos mennesker. Oppdagelsen har ført til spekulasjoner om de kan knyttes til forståelsen av kultur, språk og ikke minst empatibegrepet. Hustvedt knytter det opp mot det ”dialektiske frem og tilbake som finnes i menneskelige relasjoner", sporer det tilbake til Hegels tankers om at vår selvbevissthet er rotfestet i relasjonene mellom selvet og andre, og siteter fra nyere tid Merleau-Pontys teser om småbarnets forsinkede bruk av pronomenet jeg, som først får sin betydning når barnet forstår at hvert menneske det ser ”er et ”jeg” for seg selv og et ”du” for andre”.  Som en eksemplarisk formidler fremlegger hun forskerfunn, trekker linjer og paralleller til litteratur som virker både gjenkjennende og perspektivutvidende for leseren, og ender så opp i det hverdagslige eksempelet vi kan nikke gjenkjennende til: ”Jeg husker at min datter sa ”Sophie gulrot for ”jeg vil ha gulrot”; slik skaper hun en emosjonelt og intellektuelt fruktbar nærhet til leseren.

Sin egen erfaring speiler og utdyper hun gjennom referansene til kasus og andres menneskers opplevelser. ”Mange mennesker  føler lettelse når de oppdager at et trekk som alltid har fulgt dem, har et navn, hører til en legitim vitenskapelig kategori (…)”, skriver hun, etter at hun har analysert egne symptomer som kan knyttes til det nyoppdagede fenomenet speil-berørings-synestesi, og føyer til historien om en kvinnes lettelse da hun leste om fargesynestesi i en artikkel av Psychology today og oppdaget at ”synene”  hun hadde inngikk et ”dokumentert persepsjonsmønster (…) med en plass i den vienskapelige litteraturen.” (Selv kan jeg ikke lese dette uten å minnes min egen oppdagelse, først i førskolealder, av andres forundring da jeg fortalte at uttalte ord hadde farger, og senere, i skolealder, da jeg prøvde å redegjøre for hvordan vokalenes farger for meg var stabile referanser, men at sammenstillingen med konsonnanter tilførte dem lysere eller mørker slør (fra den lyse, nesten gjennomsiktige l til den mørke k) som nyanserte den opprinnelige fargen.) Hustvedts essaistiske reise, gjennom sykdomshistorien og forskningshistorien, fører ikke til en klar og entydig diagnose for forfatteren. "Det er mye i oss vi ikke kontrollerer eller ønsker, men det betyr ikke at det er uviktig å skape en fortelling for oss selv," sier hun avslutningsvis. Det er en usedvanlig fruktbar fortelling hun deler, som åpner for innsikt i menneskesinnet og dets søken etter forklaringer, som gir gjenklang idet den utvider refleksjoner og perspektiver vi vel alle har hatt erfaring med. At forfatteren har en velutviklet evne til mellommenneskelig innlevelse, er ikke bare et fortrinn i hennes litterære produksjon, (tenk bare på skildringen av den dedikerte og samtidig sørgende psykiateren i Når du ser meg, og den traumetyngede professoren i Det jeg elsket), men gjør henne også til en fremragende formidler av kunnskap om menneskesinnets konstitusjon, psykologisk, nevrologisk og sosialt, denne mosaikken av betydningsfulle mønstre som skaper oss som relasjonsvesener, og preger vår væren i verden.

(Les Morgenbladets intervju med Siri Hustvedt og om hennes møte med den italienske forskeren Vittorio Gallese her, bak betalingsmur)