«Du bøyer et verb, og reiser deg som et menneske» – Noe som hjelper av Mona Høvring

«Du bøyer et verb, og reiser deg som et menneske, som ordet menneske», skriver Mona Høvring i diktet «Bli her salme» fra samlingen Å Paradis. Og jeg assosierer umiddelbart til Laura, den unge protagonisten i den betagende, poetiske oppvekstromanen Noe som hjelper, der hun sitter oppe i et tre hjemme i hagen, og får utløp for fastlåste følelser etter et traume, ved å fantasere frem en gripende historie, som rører henne til tårer så hun faller ned fra treet.

Noe som hjelper er en sterk beretning om en ung kvinnes søken etter kjærlighet, ømhet og forståelse, som fortelles lavmælt med et ømt og medlevende blikk på protagonistens identitetssøken og luciditet,  forsiktighet og overmot.

Allerede i første setning annonseres et brudd med oppvekstskildringens tradisjoner, på en  lavmælt og tilforlatelig måte som kjennetegner skildringen av Lauras sterke historie: «Da jeg var ni år gammel lærte jeg å svømme. Det var mora mi som lærte meg det i en drøm, og det var etter at hun døde.»

Laura knuges av lengsel etter ømhet etter at moren har tatt livet sitt, og faren viser lite nærhet. Når hun setter seg opp i et tre i hagen, og fantaserer frem gripende historier, får hun utløp for sin ømhet. Likeledes når hun møter nye mennesker; hun fester seg til nye bekjentskaper med en inderlighet som ikke alltid blir gjengjeldt. Hun lar seg forføre med åpne øyne. Forføreren som skjenker henne full på et hotell forsikrer seg – nærmest juridisk – om at hun forstår hva som skjer. At forføreren er en fraskilt tenåringsmor bryter med de vante forestillinger, og tilfører samtidig historien større intensitet. Morssavnet og sensualiteten knyttes tilforlatelig sammen, det forsterker tematikken og gjør den samtidig mer universell. Men det er først og fremst forfatterens grep som gjør denne historien spesiell og sterk. For dette overgrepet, som skildres i kapittelet med den ironiske tittelen ”Og så følger sødme”, skildres med et romantisk filter på en troverdig måte. Lengselen etter ømhet, den unge jentas desperasjon og overmot er til å tro på, og til å røres av. Med øm humor skildres forelskelsen i Petter, (som tilfeldigvis er forførerens sønn – også en original vri på det doble forhold), og dens høyder får et muntert og teatralt uttrykk i en erotisk scene som utfolder seg oppe i et pariserhjul på tivoli. At kjærligheten og erotikken er en rus som hjelper, understrekes på underfundig vis i en scene som følger like etter, hvor den unge jenta ser et slags gjenskinn av seg selv i en tungetalende kvinne på et bedehusmøte, slik knyttes religion og erotikk sammen gjennom jentas frigjørende luciditet. Det er når beruselsen tar slutt at hun i møtet med desperasjonen som følger, gjenfinner et glimt av moren, som en påminnelse om livets skjørhet.

I siste scene, på vei til studier i utlandet, titter Laura innom sitt barndomshjem, og ser en ny jente sittende i treet foran huset. Som en speiling av Laura i ferd med å finne en form for fotfeste, en begynnende trygghet, kanskje endog en følelse av overmot og eventyrlyst, forsikrer hun: «Jeg faller aldri».

Noe som hjelper er en konsis og poetisk oppvekstroman, hvor jeg som leser fylles med ømhet og medfølelse for den unge protagonistens søken etter menneskelig varme og mening i sin tilstedeværelse i verden; kanskje nettopp fordi sinnet og desperasjonen skildres lavmælt og med øm ironi. Bråmodent lucid kommenterer hun sine handlinger: «Jeg var som mora mi, tenkte jeg. Jeg klarte ikke å beskytte meg jeg heller. Og jeg var som faren min, ute av stand til å artikulere noe som helst forløsende.»  Protagonistens samtidige beruselse og luciditet i møte med verden gjenspeiles i språket, som fremstår som intenst, presist og sansende på en måte som befester og utdyper opplevelsen av hennes væren i verden: «Jeg slo av lyset og stengte vinduet, sto i mørket og stirra på den lille dammen som hadde samla seg på linoleumen. Jeg satte meg på huk, holdt en finger ned i den blanke flata, tenkte at jeg kunne føre armen djupt ned i vannet, at jeg kunne senke kroppen ned i dette speilet som regnet hadde laga.»

Det et noe betagende ved blikket, samtidig ømt og lucid, og språket, presist og sansende, som bærer denne romanen. Jeg fristes til å lese noen frampek i møtene Laura gjør på sin vei, og kan ikke annet enn å ønske å få dem bekreftet/avkreftet/nyansert gjennom en fortsettelse av historien: Finner hun frem, bevarer hun troen på fantasiens forløsende og befestende kraft som jenta i treet? Høvrings roman bærer i seg en generøs åpenhet for leseren, der gjenkjennelse og meddiktning får store rom å utfolde seg i.