”Her hvor du lengtet deg bort, skal du lengte tilbake” – Fire hundre franske fornærmelser av Øyvind Ellenes

”Jeg har et bilde av deg foran en rikt utsmykket inngang, en portal (…) Du er sytten år. Du myser”.

Allerede i innledningssetningene i Øyvind Ellenes' roman Fire hundre franske fornærmelser etableres et spenningsforhold mellom et observerende jeg, som forsøker å uttrykke en distanse til det fortalte, og et erfarende du. Her presenteres også erindringens usikkerhet som motiv: ”Det ikke sikkert at dette bildet finnes,” skriver romanens forteller. Og pronomenbruken fremstår som et effektivt grep for å anskueliggjøre og konkretisere det skjøre, det distanserte, det usikre knyttet til ungdomsminnenes autentisitet og relevans. Når jeg leser disse innledningssidene, som befester inntrykket av stødig bruk av erindringslitteraturens referanser,  kan jeg ikke la være å tenke på hvordan Georges Perec i W eller barndomsminnet   tar utgangspunkt i beskrivelser av barndomsfotografier, når han prøver å gjenerindre sin barndom, for så å konstatere det paradoksale ved sitt  fortellerutgangspunkt: "Jeg har ingen barndomsminner”. I det siste kapittelet i Ellenes' roman iscenesettes dette universelt paradoksale utgangspunktet for gjenerindringen av ungdomsminnet: "Brevene gjør at minnene unndrar seg", sier fortelleren, når han gjenfinner sine egne brev fra den gang i et sommerhus i Frankrike, det er de flyktige minner av steder og sanseopplevelser som får fortidens punkt til å gjenoppstå.

Fortelleren presenterer sytten år gamle Even Tjern, som går på Lycée Corneille i Rouen og tilhører en gruppe med åtte norske gutter. Det er deres møte med Frankrike og det franske skolesystemet som skildres. Men selv om møtet med et nytt språk og en ny kultur er gjenkjennelig skildret, for tidligere utenlandsstudenter generelt og Frankrikestudenter spesielt, utgjør grunntemaet i romanen en mer generell eksistesiell tilstand: Fremmedfølelsen, fornemmelsen av flyktig identitet i en tilstand midt i mellom (barndom og kommende voksenliv, norsk identitet og en fransk virkelighet han skal bli en del av), forsøket på å forstå et utsnitt av liv. Pronomenbruken befester dette inntrykket, der det veksler mellom det observerende, voksne jeget, som ikke helt gjenkjenner seg selv i et du, som refererer til Even, og et kollektivt dere, som refererer til gruppen med de norske guttene ved gymnaset. Perspektivskiftene skaper dynamikk ved å variere den emosjonelle distansen til stoffet på effektivt og ofte overraskende vis.

”Du kommer fra et sted hvor alt tilhørte deg. Du har forlatt alt som var kjent for deg. (…) Med tiden skal det stedet du kom fra, det du kjenner så godt, bli helt ukjent for deg. Foreldrene dine, en bror, en nær venn. De skal bli ukjente for deg. Alt skal begynne på nytt.”

Bruken av flertallpronomenet ”dere” er med på å befeste erfaringen som både kollektiv og universell: ”Er det denne våren, i den skjønne litteraturens tegn, at dere begynner å drømme på fransk” spør fortelleren. I slike øyeblikk, og det er mange av dem i denne romanen, blir andrepersonsteknikken virksom som autentisk gjenkjennelsesuttrykk. Jeg fristes til å svare bekreftende på spørsmålet, ut fra egen erfaring fra mitt livs den gang: Ja, slik var det, da integreringen av fremmedspråket nådde mine/våre/dine nattlige foreteelser, det inntraff etter ca. tre måneder eller tre år, og skjedde gradvis, i rykk og napp.

Den usikre overgangsperioden i en ung gutts liv er besnærende skildret gjennom gjenkjennelige, enkle, hverdagslige situasjoner: guttenes første forsøk på å spille fotball, på å bli kjent, posisjonere seg. De små trivielle episodene skildres i en nesten søvngjengeraktig rytme i den første delen av romanen, som bryter demonstrativt med erindringslitteraturens tradisjoner ved å utelate, og samtidig understreke at den utelater, de spektakulære, skjellsettende erfaringer: ”Her i denne romanen, sies det ingenting om det som foregår i ly av mørket, de første nettene, den første uken. (…) Den vanærende behandlingen av hver enkelt. Aggresjonen. Avstraffelsene. Sporene i sinnet, årevis etterpå. (…) Når disse hendelsene fra sovesalen er utelatt, skjer det (…) utelukkende fordi de ville ha kastet et falsk lys over rekken av senere begivenheter i denne romanen.”

Jeg sjarmeres av det metatekstuelle blikket på rekonstruksjonen av en periode i en ung manns liv. Det bidrar til å befeste det universelt eksistensielle i en erfaring, som likevel er singulær. De som har opplevd et elev- eller studentliv i Frankrike vil kjenne seg igjen. Selv var jeg nær ved å velge tre år ved de norske jentenes alternativ, Lycée Alain Chartier i Bayeux, men valgte en annen fransk by, og et dobbeltliv som aupair / gjestestudent med spesialavtalt adgang til forelesninger i fransk ved nærmeste gymnas, da jeg var på hovedpersonens alder. Skildringen av forelesningsstrukturen, notatteknikken, reglene smiler jeg derfor gjenkjennende til, ikke uten en fornemmelse av sår nostalgi. Likevel tror jeg svært mange vil kjenne seg igjen i den unge mannens identitetssøken, følelsen av skjørhet i et mellomstasjonsøyeblikk i livet.

Om pronomengrepet understreker et voksent betraktende blikk på dette usikre, omkalfatrende øyeblikk i et liv, den famlende språklige identitetssøken, befester rytmen, den dvelende, monotone, repetitive, fremmedfølelsen som gjennomsyrer skildringen av gjentagende ritualer (øvelsene, måltidene, de nattlige turene over muren for å gå på byen), som  brytes i et øyeblikk av bevisstgjøring, av et kollektivt sinne og engasjement når hovedpersonen går i demontrasjonstog, av et livsbegjær han våkner opp til når han fortvilet konstaterer at han ikke vil få mulighet til å bli mer kjent med en ung kvinne han møter tilfeldig på en togtur, et livsbegjær som umiddelbart sammenføyes med en følelse av dødsbevissthet.

Det er først og fremst et nostalgiens du som fremtrer ved slutten av romanen, en hyllest til punktet i livet som formet deg: ”Her hvor du lengtet deg bort, skal du lengte tilbake”.