Velkommen til litteraturbloggen
Lesende skrivende
"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase
Bloggarkiv
- Alice Miller
- Brit Bildøen
- Camilla Collett
- Essay
- Fellesskap
- Flettverksroman
- Fortielse
- Georges Perec
- Intertekstualitet
- Intervju
- J.M.G. Le Clézio
- Kjønnsroller
- Kristine Næss
- Kunstnerroman
- Lars Amund Vaage
- Lena Andersson
- Linn Ullmann
- Manipulasjon
- Merethe Lindstrøm
- Mona Høvring
- Musikk
- Narsissisme
- Nathalie Sarraute
- Nostalgi
- Noveller
- Perec
- Poesi
- Psykopati
- Rachel Cusk
- Relasjoner
- Resepsjon
- Romanåpning
- Rune Christiansen
- Sakprosa
- Siri Hustvedt
- Speil-berørings-syntesi
- Speilfortelling
- Sykdomshistorie
- Tilhørighet
- Vigdis Hjorth
Litteraturen som forsoningstokt
Man kan ikke ta tilbake en tapt barndom, sier resiliensforskere, men historien om den kan forandres. I sommerens debattserie om krevende relasjoner som ender i brudd mellom voksne barn og deres foreldre har flere pekt på betydningen av å arbeide mot forsoning. At dette forsoningsarbeidet oppleves som viktig, både for det sårede barnet og for selve relasjonen, kan ha sammenheng med at forsoningen med foreldre er en del av det å forsones med eget liv og egen historie. En fruktbar forsoningsvei flere har nevnt, er å forsøke å forstå foreldrene og historien som ligger bak adferden deres.
Men forsoningsarbeid kan være komplisert og tungt arbeid: Man må rigge en forsoningsscene – et sted der man kan sette seg ned og snakke i reell dialog, men også overvinne kvalene for å berøre det vonde. For noen stanser forsøket ved den første hindringen. Forelderen er ikke tilgjengelig, vil ikke lytte.
Når forsoningssamtalen blir umulig fordi foreldrene ikke vil eller kan delta, er det mulig å skape et rom i litteraturen. Der kan det rigges en mental forsoningsscene, hvor barnet kan utforske foreldrenes historie,
Lynraske sinnsbevegelser i langsom film – Om den tospråklige utgivelsen av Nathalie Sarrautes Tropismer
Et av verdenslitteraturens storverk som jeg stadig vender tilbake til, og som ofte har inspirert meg, både fordi det er formmessig nyskapende og samtidig evigungt i sin evne til å skildre det mellommenneskelige skarpt, presist og rett på, er Nathalies Sarrautes debut fra 1939, Tropismer.
Jeg-fortelleren som prisme og puslespill – om Rachel Cusks «Omriss»-trilogi
Å lese Rachel Cusk «Omriss»-trilogi fikk meg til å oppdage en av jeg-fortellerens store narrative styrker: jeg-fortelleren som lytter, muligheten til å la hovedpersonen bli et prisme for et sammensatt kor av stemmer, som igjen får speile jeget som puslespill.
Vennene langs veien – Om romanen Silkehjelms tilblivelse
Da jeg for litt over tjue år siden hadde utgitt min første bok, en fagbok om den franske forfatteren J.M.G. Le Clézio som jeg nettopp hadde tatt doktorgraden på, og endelig satte meg ned for å skrive romaner igjen – jeg hadde ikke skrevet på noen roman siden sommeren 1990 og savnet å være i romanrommet – tenkte jeg at alle disse litterære referansene jeg hadde forsket på og skrevet om skulle være en slags samtalepartner når jeg skrev en roman.
Det poetiske eventyrets og den sanselige ekstasens forfatter – Om J.M.G. Le Clézios forfatterskap
I dag er det 80 år siden den franske forfatteren og nobelprisvinneren Jean-Marie Gustave Le Clézio ble født. Det er 57 år siden han mottok Renaudotprisen for debutroman Le Procès-verbal. Det er 72 år siden han, om bord i et skip på vei til Nigeria for å møte sin far for aller første gang, skrev sin første roman.
Romanen som sorgsang – Om Niels Fredrik Dahls Mor om natten
I en tid da bokmarkedet domineres av plotdrevne romaner, gleder det meg hver gang jeg finner en poetisk roman. Med «poetisk roman» mener jeg ikke først og fremst en roman med høy bevissthet rundt klanglige og rytmemessige kvaliteter, og enda mindre en stilistisk hang til «høyverdige», «poetiske» ord, men romaner som funderer sin rytme, sin komposisjon i poetisk fortettede scener og skaper en meditativ, gjentagende rytme rundt dem. De som åpner romanen for diktet, eller diktet for romanens møysommelig utforskende reise.
Ømt-ironisk om ensomhet i realistisk tankestrømrytme – Om Kristine Næss’ Mens jeg husker det
Kristine Næss' siste roman, mens jeg husker det, illustrerer på eksemplarisk vis at romanens største fortrinn fremfor andre kunstformer er dens mulighet til å la leseren reise inn i et annet menneskets sinn gjennom språket. Næss skriver herlig ømt-ironisk om et ensomt sinn i en svært autentisk tankestrømrytme. Å følge hovedpersonens mange eventyr i sinn og syntaks er tidvis en nytelse.
Vakkert og virkelighetsnært om krigermorens kamp for et godt liv – Om Olaug Nilssens roman Tung tids tale
Olaug Nilssens brageprisvinnende roman, Tung tids tale, skildrer livsnært, vakkert og direkte en nesten umenneskelig kamp. Romanen forteller om noen måneder i livet til en familie der det eldste barnet, sønnen Daniel, etter hvert får diagnosen regressiv autisme.
Sterkt og bevegende om barnet, kunstnerforeldrene og det langsomme tapet – De urolige av Linn Ullmann
Linn Ullmans siste roman, De urolige, er en bevegende historie om å vokse opp med berømte kunstnerforeldre, om å takle og forsones med lengsler og tap. Med dreven dramaturgi, forløsende sorgmunter tone og velskreven enkelhet leverer Ullmann en roman som er lettlest, spennende og samtidig hjerteskjærende utleverende av mennesket generelt og kunstnerforeldre spesielt.
I skildringen av foreldrenes liv, kvaler, eventyr, suksesser og smerter blir et løvetannbarn smertelig synlig.
Fengslende perspektivlek – Liljekonvallpiken av Anne Oterholm
Se for deg en ekskjærestes blikk. Du har nettopp slått opp, du er smertelig fri. Hvor enn du beveger deg føler du likevel at blikket til ekskjæresten følger deg, når du vasker opp, rydder kjøkkenbordet, åpner bildøren, snakker i telefonen, ler og smiler mot en venn. Alle dine gester og bevegelser synes som filtrert gjennom denne ekskjærestens blikk. Alt du sier og alt du gjør, blir illustrasjoner som befester ekskjærestens karakteristikker av deg, ord om deg, talte som skrevne.
Å mette et savn – Bare et menneske av Kristine Næss
Å lese virkelig god litteratur er som å oppdage og mette et savn samtidig. Idet jeg finner det jeg savner, oppdager jeg hva jeg savnet. Ungdommens oppdagelser følges ofte av denne henrykkede tanken: Tenk at dette vidunderlige finnes, nå ser jeg hvordan jeg har savnet det! I voksen alder er det ofte snakk om å gjenfinne et underliggende savn, og funnet fremkaller minner om tidligere funn. Å lese Kristine Næss' siste roman,
Bare et menneske, er en slik opplevelse: Det er å erfare, til nytelse og henrykkelse, at det jeg gikk rundt og savnet, finnes.
Kjærlighetsspillet, den standhaftige jeger og den kapitalbevisste mann – Om Lena Anderssons Uten personlig ansvar
Prologen sitter som et skudd i Lena Anderssons siste roman, Uten personlig ansvar.
En kvinnelig ansatt i en blomsterbutikk forteller sin mann ved middagsbordet om en pussig henvendelse: En kvinne ønsker å levere en blomst til en skuespiller med et medfølgende kort underskrevet av et annet navn enn sitt eget: «Husker du meg? Hvordan skulle vi kunne glemme …
Når det vonde får lyse mot leseren – Om Sara Stridsberg Beckomberga
Det vonde må løftes med omhu inn i litteraturen, skal det gjøre godt å lese.
Lars Amund Vaage skildrer så vakkert hvordan skriften, når den er god, lar det vonde få lyse mot menneskene, slik at det blir lettere å leve. Med stor innsikt og klokskap skildrer han psykiatrisk lidelse og sorgsangens overskridende kraft i romanene Skuggen og Dronninga og Syngja.
Lengselen etter grunnfortellingene – Guds barn av Lars Petter Sveen
Skal man fortelle en grusom historie, trenger man solide byggverk å støtte seg til. Lars Petter Sveen forteller i et
intervju han ga i forbindelse med at han fikk Nynorsk litteraturpris for sin siste roman, Guds barn, at han egentlig hadde tenkt å skrive en roman om 22. juli, men ikke greide det. Da vendte han seg mot historiene fra Bibelen.
Elegant om forelskelse og selvsuggesjon – Rettsstridig forføyning, en roman om kjærlighet av Lena Andersson
«Ester Nilsson het et menneske. Hun var lyriker og essayist med åtte tettskrevne pamfletter bak seg da hun var trettien. Egenrådige ifølge noen, morsomme i ifølge andre, de fleste hadde ikke hørt navnet hennes.»
Elegisk lindring – Om John Williams' Stoner
John Williams nyoppdagede og kritikerroste roman, Stoner, er en rystende vakker og forsonende roman. Den fremstiller et genuint empatisk blikk på en skjebne som fremstår som så ordinær og livsnær at den skaper klangbunn og gjenkjennelse. Dette gjør den til en grunnleggende antinarsissistisk roman. Samtidig er den elegisk, elegisk lindrende; den har en meditativ poetisk rytme i all sin stilistiske nøkternhet som gir den sorgsangens utdrivelsespotensiale. All motgang protagonisten møter overtrumfes av kjærligheten til livet og litteraturen.
Lignelser om lykke og eksil – Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen
«Du skall leva fjärran från ditt hem och vara lycklig.» Rune Christiansen innleder sin nyeste roman, Ensomheten i Lydia Ernemans liv, med en epigraf som resymerer menneskets grunnleggende og paradoksale livsvilkår: eksilet og lykken. Edith Södergrans sitat favner Lydia Ernemans eksiltilværelse og samtidig vår alles. Vi kastes ut i verden, avskjæres fra de kjente, hjemlige omgivelser, og en dag, etter mange år i mer eller mindre utlendighet, svinner også selve hjemmet. De som fostret oss går ut av tiden, og igjen sitter minnene, som lever videre, i oss, i landskapet rundt oss, og videreføres gjennom vårt blod til neste generasjon.
Lekent og flertydig om masker og menneskelighet – Siri Hustvedts Denne flammende verden
Først en bekjennelse: Når jeg virkelig trenger en vitamininnsprøytning i hverdagen, noe for å komme i gang igjen, vender jeg meg alltid mot den mest lekne litteraturen. Georges Perec for eksempel, og hans ustyrtelig morsomme og Queneau-inspirerte Quel petit vélo au fond de la cour; et vell av parodier og stilimitasjoner, med voldsomme sprang mellom høyt og lavt. Og hva skjer når jeg har lest og nytt og hikstet av latter en stund? Jeg våkner til liv igjen, i lekens tegn.
Romanens miniatyrutvidelser – Camillas lange netter av Mona Høvring
Hun var en stor dikter og essayist, som litteraturkritiker skrev hun om litteraturhistorien og forandret vårt tankesett. Likevel er hun lite lest; hun har «så å si har føyd seg inn i vår tenkemåte og vår tid – uten at vi har merket det,» kommenterte Tone Selboe i sin bok Camilla Collett – Engasjerte essays. Med stor formidlerkunst løftet hun frem og levendegjorde Camilla Collett som litteraturkritiker og essayist.
Martrende og vakkert om mennesker absorbert av elementene – De usynlige av Roy Jacobsen
Hvordan skildrer man usynlighet? Ved å fokusere på de omkringliggende elementer som fortrenger, nærmest absorberer de usynliggjorte? Slik at de usynliggjorte fremstår først og fremst som bærere av miljøet de fusjonerer med? Tittelen på Roy Jacobsens siste roman virker i så måte særdeles treffende: De usynlige gestalter mennesker omgitt av kraftfull, invaderende natur på alle kanter, underlagt dens luner og syklus: øyfolket på Helgelandskysten. Romanens fortellerform og syntaks speiler dette perspektivet.