Velkommen til litteraturbloggen
Lesende skrivende

"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase

Bloggarkiv

Kjærlighetsspillet, den standhaftige jeger og den kapitalbevisste mann – Om Lena Anderssons Uten personlig ansvar
Kerstin Krohg Kerstin Krohg

Kjærlighetsspillet, den standhaftige jeger og den kapitalbevisste mann – Om Lena Anderssons Uten personlig ansvar

Prologen sitter som et skudd i Lena Anderssons siste roman, Uten personlig ansvar. 

En kvinnelig ansatt i en blomsterbutikk forteller sin mann ved middagsbordet om en pussig henvendelse: En kvinne ønsker å levere en blomst til en skuespiller med et medfølgende kort underskrevet av et annet navn enn sitt eget: «Husker du meg? Hvordan skulle vi kunne glemme …

Les mer
Blikket er begjær og begjæret slører blikket – Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux av Hanne Ørstavik
Kerstin Krohg Kerstin Krohg

Blikket er begjær og begjæret slører blikket – Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux av Hanne Ørstavik

«Jeg står midt ute på en åpen plass, de andre er langt unna. (…) Men nå forandrer alt sammen seg. Den åpne plassen jeg står på gynger, vakler fra side til side, sprekker, jeg ser at den åpne plassen er et sted på kroppen min, et sted i meg selv. Det er det såre feltet foran på brystet, over hele foran, og at det må være noe inntil der (…)»

Les mer
Kuldesprengte relasjoner, sprekker av lys – Gjestene av Merethe Lindstrøm
Kerstin Krohg Kerstin Krohg

Kuldesprengte relasjoner, sprekker av lys – Gjestene av Merethe Lindstrøm

Når jeg leser Gjestene etter å ha lest Dager i stillhetens historie, kan jeg ikke annet enn å se en tematisk og kompositorisk sammenheng mellom de to siste bøkene i Merethe Lindstrøms forfatterskap: Tausheten og ensomheten er allestedsnærværende og pensles ut i variasjoner, fra statisitet, til håp og lengsel. Tristessen er gjennomgående, men åpner likevel for overraskelser, slik som i novellen ”Det må ha vært ensomt der”: ”Han hører at når hun snakker; på tross av det hun forteller, at stemmen hennes lager en sprekk. Der lyset kan falle inn.” 

Les mer