Velkommen til litteraturbloggen
Lesende skrivende
"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase
Bloggarkiv
- Alice Miller
- Brit Bildøen
- Camilla Collett
- Essay
- Fellesskap
- Flettverksroman
- Fortielse
- Georges Perec
- Intertekstualitet
- Intervju
- J.M.G. Le Clézio
- Kjønnsroller
- Kristine Næss
- Kunstnerroman
- Lars Amund Vaage
- Lena Andersson
- Linn Ullmann
- Manipulasjon
- Merethe Lindstrøm
- Mona Høvring
- Musikk
- Narsissisme
- Nathalie Sarraute
- Nostalgi
- Noveller
- Perec
- Poesi
- Psykopati
- Rachel Cusk
- Relasjoner
- Resepsjon
- Romanåpning
- Rune Christiansen
- Sakprosa
- Siri Hustvedt
- Speil-berørings-syntesi
- Speilfortelling
- Sykdomshistorie
- Tilhørighet
- Vigdis Hjorth
Ømt-ironisk om ensomhet i realistisk tankestrømrytme – Om Kristine Næss’ Mens jeg husker det
Kristine Næss' siste roman, mens jeg husker det, illustrerer på eksemplarisk vis at romanens største fortrinn fremfor andre kunstformer er dens mulighet til å la leseren reise inn i et annet menneskets sinn gjennom språket. Næss skriver herlig ømt-ironisk om et ensomt sinn i en svært autentisk tankestrømrytme. Å følge hovedpersonens mange eventyr i sinn og syntaks er tidvis en nytelse.
«Stol på urbildene, begynn der det brenner!» – Om Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo
«Mens romaner blir skrevet og lest, strever alle for å holde sine egne historier skjult.»
Herbjørg Wassmos romaner har høyt katarsispotensiale. Hun går rett inn i grunnleggende menneskelige anliggender, skildrer innlevende skam, hevnlyst, hovmod, ømhet og lengsel, det kløvde ønsket om hevn og forsoning, storsinn og egenrådighet, og gestalter malende og medrivende demonene som romsterer i et prøvet sinn. Det handler om fortielse og om skam i hennes siste roman, om et tydelig raseri som etter hvert finner kunstnerisk forløsning; mye energi går med til å skjule overgrepet og skammen som henger ved hovedpersonen fra barndommens traume.
Inn i det svarte håpet – Syngja av Lars Amund Vaage
Lars Amund Vaages siste roman er en gripende beretning om en fars forsøk på å forsones med en av livets største sorger, og samtidig en utprøving av romanens overskridende muligheter. Vaage skriver intenst og oppløftende om smertefulle tapserfaringer, om håpene som brister hos ekteparet som får en datter med autisme. Når anmeldere karakteriserer den som «en lysende roman», er det derfor ikke et tomt superlativ, men en klar referanse til romanens prosjekt: å speile kunsten og skriftens viktigste funksjon, gjennom iscenesettingen av forsøket på å overskride et av livets største sorger gjennom skriftens forsonende effekt. Og slik fremkommer forfatterens prosjekt som en sammenfatning av en poetikk i romanens innledende sider:
«Hvis jeg blir en bok, blir jeg også et menneske» – Om skriftens terapi i Kjersti Annesdatter Skomsvolds Monstermenneske
Hun hamrer ned fem punkter for å kverke redselen for døden, den ME-rammede protagonisten i Skomsvolds siste roman; «Frisk, forfatter, fast jobb, familie, fint». Slik holder hun tilintetgjørelsen på avstand der hun ligger under dynen i en hytte, i en kjeller i foreldrenes hus, i en sovesal på et gamlehjem i romanens innledende sider. Lengselen etter å gjenreises som menneske utkrystalliseres i drømmen om å bli forfatter, for «en roman kan ikke skrives av et ingenting», tenker hun, « en roman må være skrevet av et menneske».