«Stol på urbildene, begynn der det brenner!» – Om Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo

«Mens romaner blir skrevet og lest, strever alle for å holde sine egne historier skjult.»

Herbjørg Wassmos romaner har høyt katarsispotensiale. Hun går rett inn i grunnleggende menneskelige anliggender, skildrer innlevende skam, hevnlyst, hovmod, ømhet og lengsel, det kløvde ønsket om hevn og forsoning, storsinn og egenrådighet, og gestalter malende og medrivende demonene som romsterer i et prøvet sinn.

Det handler om fortielse og om skam i hennes siste roman, om et tydelig raseri som etter hvert finner kunstnerisk forløsning; mye energi går med til å skjule overgrepet og skammen som henger ved hovedpersonen fra barndommens traume.

Disse øyeblikk er en selvbiografisk roman, med trykk på «roman», noe forfatteren selv understreker i intervjuer. Grepene er de samme som vi kjenner fra andre romaner av Wassmo: Dramatikk og stormende følelser besjeler det nordnorske landskapet som favner protagonistene. Hovedpersonen og hennes nærmeste presenteres med anonymiserende benevnelser: De er ektemannen, gutten, datteren, hovedpersonen er bare et pronomen. Barndommens tabu og traume skildres med en distanse svært ulik skildringen vi kjenner fra Huset med den blinde glassveranda.  Det ligger der i bakgrunnen som noe
usagt og likevel allestedsnærværende, og etterdønningene kommenteres diskret eller med analytisk distanse av fortelleren ved et par anledninger, som når hun sier om lystfølelsen at en «med hennes bakgrunn skulle være takknemlig for at hun i det hele tatt kan kjenne lyst.» I møte med en mann som blottlegger følelsene sine for henne går det opp for fortelleren at «hun ikke er vant til å uttrykke følelser med ord. Med mindre det skal bli litteratur. Og da har det ingenting med henne å gjøre.»

Det er nettopp veien gjennom den andres erfaring som blir redningen for hovedpersonen som gravid tenåringsjente. Noe forløses, både i romanskriften og i hovedpersonen, når hun møter Marie Hamsun som er kommet til bygda for å feire et jubileum. Det fiktive forlengelsen av den påbegynte samtalen med den etterlatte (og forlatte) dikterhustruen skaper grobunn for håp. Hun ser et mulighetens rom åpne seg i fiksjonen: I de regelmessige samtalene hun dikter opp mens hun sitter med en bok under treet finner hun bekreftelse og rom for å dele alt det hun ikke kan dele med noen andre. Det er i litteraturen hun finner støttende samtalepartnere. Først Dostojevskijs Raskolnikov, som blir som en bror for henne. Senere Hamsun, så Simone de Beauvoir og Virginia Woolf. I de fiktive rommene finner hun emosjonell frihet: Hun går på kirkegården og finner en tilfeldig grav der hun setter seg ned og sørger. Som gymnasiast på hybel skriver hun «en historie fra virkeligheten» om en eldre kvinne hun aldri har møtt, og vinner en ukebladkonkurranse.

Hun gifter seg med en mann som aksepterer å gå inn i farsrollen til gutten hun har fått utenfor ekteskap. Hun drømmer om et eget rom, og en dag reiser hun alene opp på fjellet, lar mannen bli hjemme og passe datteren de har fått sammen, og finner et fellesskap i naturen som lindrer: «Om ettermiddagen tar hun imot regndråper. De sildrer mellom brystene og gjør hårfletten tung. Legger seg over skuldrene og vil henne vel, tross alt. Ensomhet er ikke farlig. Bare du er alene.» Det ligger fravendthet og emosjonnell sjenanse over hovedpersonens møter og relasjoner, skammen er så allestedsnærværende at det skal lite til før hun frykter at noen oppdager verdiløsheten hun går og føler på. Den finnes mange måter å overskride denne følelsen på. Herlig gjenkjennelig er scenen der hun skjelles ut av venninnen som synes hun er altfor perfekt og har så lett for alt, og hun motstår fristelsen til å fortelle om alt som ligger bak denne fasaden, bare for å få dvele ved den lenge etterlengtede følelsen av vellykkethet og normalitet. En munter påminnelse om en smertefull virkelighet: Ikke alle vellykede kvinner – eller flinke jenter som de ofte litt nedlatende blir kalt – har en lykkelig barndom bak seg.

Ekteskapet fremstår som like stormende og kontrastfullt som Wassmos protagonister. Den unge ektemannen er både god og svikefull samtidig, øm og sjalu, tar seg godt av barna og er utro, kritiserer at hun hengir seg til poesikvelder og bygger en skrivestue til henne, kommer ravende full hjem midt på natten og kjøper symaskinen hun ønsker seg. Hun dras mellom ømhet og raseri, innrømmer smålig hevnlyst og strever med å leve ut storsinnet hun ønsker seg. Scenen med symaskinen er bent frem vakker: Vi frykter det verste når hun avfeier mannens forsøk på å glede henne, han står på med stahet, og de forsones i felles utforskning av symaskinens tekniske egenskaper. Her fanger Wassmo ekteskapsdynamikkens store sprang i et nøtteskall på nærmest bergmansk vis. De er så menneskelige begge to, dette paret, der de strever og ønsker og vil, men går under i mistro og taushet, at man som leser, slik fortelleren senere sier det, får lyst til «å trøste dem begge».

Under en poesiaften hvor hun skal fremlegge Tove Ditlevsens dikt «To stemmer», velger hun bort diktet, fordi hun ikke kan underskrive på diktets avslutning der de to motstridende stemmenes enes i elskovsakten; et godt eksempel på hvordan leseren indirekte får innsikt i hovedpersonenes traumer og dets etterdønninger. Men det skjer mer denne kvelden: Hun trekker frem fra vesken sitt eget dikt, blottlegger for første gang deler av sitt kommende forfatterskap, får ros, råd om å sende inn til et forlag, og slik finner hun sin egen vei som skrivende menneske. Det er et vakkert eksempel på traumet som finner kunstnerisk forløsning idet hun nekter å innordne seg andres mønster og fastholder sitt eget. Etter å ha utgitt to diktsamlinger får hun permisjon fra lærerjobben og reiser opp på hytta for å sitte der i to måneder og skrive på en roman. Det blir spennende, nervepirrende spennende, når et eget og kraftfullt prosjekt trenger seg frem gjennom skam og tildekning:

«Hun våkner og hører sine egne hjerteslag. Det er noen ved døren. (…) Låste hun med kniven i sprekken ved karmen? Hun står opp og tenner lommelykten. Kniven står ikke der!  Så forstår hun. Hun vet ikke når hun først ble klar over den. Farligheten. (…) Angsten. Den er en stor velsignelse der den velter over henne. Tora hørte plutselig steg i trappen. Hun sanset seg lynsnart og satte kniven mellom dørlisten.»

Jeg gjenerindrer sommerdagen på åttitallet da jeg leste disse innledende setningene fra Huset med den blinde glassveranda for første gang. Det er sterkt å se dem igjen, koblet til skildringen av den forløsende dikteropplevelsen, til kampen for å overskride skammen. Og her kommer selveste Hamsun henne til unnsetning, sendt av hustruen som har gått i forbønn for henne, forteller han. Hun fører stadig dialoger med store diktere, lekent og lystig følger de henne og bidrar med replikker til selvrefleksjonen som foregår i hennes sinn, iblant som en slags djevelens advokat. Simone de Beauvoir er såpass kritisk til hennes halvhjertede frigjøringsinnsats at hun forsvarer seg med å påpeke at det «er forskjell på å leve her og i Paris». Dette grepet tilfører fortellingen en lystighet og en selvironi den trenger.

Jeg tar meg i å ønske mer av slike beretninger som den kjempende og forløsende natten på hytta. Overgangen til skuffelsen over det forretningsmessige brevet fra forlaget blir stor (romanen blir antatt, men forlaget sier ikke et ord om hva de likte, forteller hun), men kunne hatt enda større effekt og problematisert et vesentlig og sårt emne for alle skrivende mennesker – det er ikke alle som ser hva det koster – om hun hadde dvelt mer ved tilblivelsesprosessen til den tabunedbrytende romanen. 

Som kunstnerroman bærer Disse øyeblikk i seg en forsiktighet som minner om hovedpersonens emosjonelle sjenanse: Jeg kunne ønsket meg flere innblikk i kunstneriske kvaler og erkjennelsesprosesser. Mer om de litterære duellene i forfatterens sinn, mindre om forfyllede kolleger hun tar seg moderlig av. Det er bare dikterkollega Sara som får komme til orde litterært: «Stol på urbildene!» sier hun. «Gå på. (…) Begynn der det brenner.» Og Wassmo stoler på urbildene, drømmene spesielt, denne «livets arkivar» som hun kaller dem. Drømmebildene gir leseren innsikt i ledemotiver som knytter liv og verk intuitivt sammen, som maner frem kraftfulle bilder der tausheten rår. «I drømmen er utryggheten det andre mennesket. Skikkelsen som snur seg og går. Det forårsaker denne tomheten. (…) Den forlatte er sin egen tomhet.» Her ser vi en bevegelse strekke seg gjennom et forfatterskap: «Like før hun våkner plukker hun opp en flat stein og kaster den utover vannet. Ikke for å ramme noe, bare for å gjøre en bevegelse utover seg selv.»