Ømt-ironisk om ensomhet i realistisk tankestrømrytme – Om Kristine Næss’ Mens jeg husker det

Kristine Næss' siste roman, Mens jeg husker det, illustrerer på eksemplarisk vis at romanens største fortrinn fremfor andre kunstformer er dens mulighet til å la leseren reise inn i et annet menneskets sinn gjennom språket. Næss skriver herlig ømt-ironisk om et ensomt sinn i en svært autentisk tankestrømrytme. Å følge hovedpersonens mange eventyr i sinn og syntaks er tidvis en nytelse.

Det som fascinerte meg i Kristine Næss' forrige roman, Bare et menneske, var den sanselige refleksjonen over mennesket i verden. Roman minnet meg om at det å skrive sanselig ikke betyr å skru av intellektet. Næss lot verden gjenoppstå i all sin duggfriske klarhet, og det grep meg nettopp fordi denne sanselige verdenen fikk hvile seg i hovedpersonens refleksjon, som var søkende, nølende, som et minne man forsøker å fange.

Mens jeg husker det utforsker i like stor grad som Næss’ forrige roman ensomhet, fellesskapssøken og kjærlighetshunger, samt forholdet mellom foreldre og barn. I denne romanen går Næss imidlertid lenger i å beskrive hovedpersonens sinn og tankestrømmer, og lar det blir selve drivkraften i romanen. Det er et dristig grep: Å insistere på å prioritere hovedpersonens tankeverden innebærer å gi slipp på en del snarveier som kan skape leserens umiddelbare sympati, innlevelse og komfortfølelse. Når hovedpersonens refleksjoner får mer plass enn skildringer av omgivelser og stemninger (naturlig nok: å skildre en assosiasjonsovergang detaljert krever mer plass enn å skildre et landskap eller et sanseutløst minne), krever det klart mer av leseren enn poetisk ladede skildringer, som det også er mange av i romanen. Men romanen ville mistet sitt særpreg om den skulle unngått de lange tankestrømmene; den ville blitt enklere, men også mindre gripende.

Næss skriver i Bare et menneske om barnets blikk på verden: «De utnytter enhver ensomhet til å leke med seg selv, og i den leken bor en omskapt verden.» Etter ha lest Mens jeg husker det, fremstår denne setningen som vel så illustrerende for det som skjer i et ensomt menneske; for Ingeborgs tankestrømmer er en omskapt verden. Ikke sjelden står den i kontrast til den virkeligheten som møter henne, og denne kontrasten blir for leseren en kilde til både komikk og sympati.

Hovedpersonen, Ingeborg, er en femti år gammel forfatter som arbeider i et bemanningsbyrå og lever alene etter at datteren har flyttet ut. I sentrum av Ingeborgs tilbakevendende tanker ligger et prosjekt om å skrive en avhandling om forfatteren Ingeborg Bachman. Og lik alle tankene som gjengis i historien om Ingeborg er også tankene om denne avhandlingen springende, mellom det underfundige, kloke og det banale. Men Ingeborg har «ikke en bachelor engang», som postdoktor-venninnen Kristin påpeker, og prosjektet strander naturlig nok på grunn av manglende vitenskapelig metode. Hadde Kristin, som i Ingeborgs sinn både er frelser og sviker, alt ettersom hvordan hun forholder seg til Ingeborgs idéer, og det er stort sett avvisende, blitt utstyrt med innlevende egenskaper, hadde hun kanskje hjulpet Ingeborg til å erkjenne det leseren fornemmer, nemlig at Ingeborg egentlig er i ferd med å skrive en roman om Ingeborg Bachman; en roman der hun legger inn store mengder av egne tanker om livet, kjærligheten, samfunnet, historien, kjønnsidentitet og kunstnersinn. Men Kristins avvisning nærer dynamikken i romanen; ved stadig å kjøre hovedpersonen dypere inn i egen stahet og skape en enda større diskrepans mellom hovedpersonens selvoppfattelse og omverdenens reaksjoner, bidrar den til det tragikomiske i romanen. Her minner romanen tidvis om en av Næss tidligere romaner, Rita blir forfatter, der hovedpersonens selvsentrerte, framfusende adferd fører til mye komikk. Men mens Rita syntes blind for egne svakheter, veksler Ingeborg mellom impulsive handlinger og øyeblikk av selvinnsikt, som skaper både ømhet og latter hos leseren: «Jeg tenkte at jeg var ensom. Jeg vurderte å ringe Kristin for å foreslå en lunsj i kantina på Blindern før ferien. Hun tåler meg i små porsjoner og innenfor visse rammer, det vil si i jobbsammenheng og omtrent førtifem minutter, noe som gir passe distanse til det depressive ved meg. Som ikke er det samme som at jeg er deprimerende, sier jeg til henne, i så fall er det du som har et problem, en latent depresjon, like under overflaten.»

Når Ingeborgs tankeverden skildres, lar Næss syntaksen mime tankens tilblivelse, slik at leseren bivåner og samtidig befinner seg i selve tilblivelsen av tankens språkliggjøring, slik som i dette utdraget der Ingeborg med innlevelse beskriver Bachmans liv: «Hun tenker ikke på hitlertroppenes innmarsj i Klagenfurt, avstraffelser, eksamener, krangler, huslige plikter, uro eller andre ubehageligheter, selv om det – men det er ikke det hun husker akkurat nå eller på denne måten, når hun ikke egentlig tenker, bare er, flyter med, i sansningens verden, i stemningenes vold. Minnets fundament.»

For å mime tenkningens vesen i hovedpersonens sinn, bruker forfatteren plutselige brudd og forskyvninger i setningen, men også en typografisk teknikk: Hun setter ord i kursiv for å markere at de utmerker seg i hovedpersonens sinn, på samme måte som man ved å sette anførselstegn rundt et ord kan gi det en ironisk eller distansert valør: «Men innlederne er av internasjonalt format. Det er betryggende.». «Er tankekategoriene jeg bruker egentlig bare mine egne erfaringer? (…) Det er mulig at familie er en kategori som gjelder generelt, noe man kan bruke til å forstå samfunnet.» Kursiveringen bidrar til at ordene fremstår som en slags mantraer, støttepunkter i hovedpersonens tankestrøm. De lånte ordene blir stående som litt mystiske, tomme, frakoblet, og nører slik opp under fornemmelsen av hovedpersonens iherdige søken etter holdepunkter og samtidig økende tomhets- og fremmedfølelse. Ikke minst blir dette tydelig når kursiveringen knyttes til et uttrykks klisjéaktighet, som når Ingeborg ser for seg venninnen Kristin: «Hun tenker ikke over det, men sansene suger til seg alt på en sånn måte at hun skal aldri glemme det: susingen, de hvite veggene, møblene, støvet, solskinnet gjennom panoramavinduet.» Det ligger et lite sukk i dette kursiverte uttrykket, som skaper en form for ømhet i møte med fortelleren; det er som om vi minnes om at vi nå engang bare har dette språket når vi skal prøve å gjøre oss forstått.

Den mest interessante teknikken Næss bruker for å mime tankenes bevegelser, er setninger som illuderer hvordan tanken vender seg frem og tilbake på vei mot en konklusjon, som i scenen der hovedpersonen endelig kommer i prat med kollegaen Tom Ole, som hun lenge har svermet for: «Jeg ser på ham at vi ikke kommer til å ta følge bortover gangen og jeg – men det kan jo hende at han er sjenert, bare, at det er derfor han står på spranget – da blir det feil, da, det skal ikke være så trått mellom noen som – han er ikke tiltrukket, han er ikke det. Det kan selvsagt være usikkerhet, kanskje han forandrer seg når vi blir bedre kjent, men vi blir sannsynligvis ikke det, han kommer bare fordi – på grunn av forfatterne. Men det kommer jo ingen sånne.» Bruddene illustrerer en tanke som stopper seg selv, som forlegen, eller selvkorrigerende, nølende. Det er som om man aner at den tenkende går lei av tankens retning midt i tanken eller kanskje gir tanken et lite rapp over hånden for å la den vende seg en annen vei; slik blir den sjenansens sted, skammens sted, håpets sted, skammen-over-håpets sted.

Etter et middagsselskap – et dramaturgisk høydepunkt i romanen, som med herlig komikk viser hvordan både misforståelser mellom mennesker og diskrepansen mellom forhåpning og virkelighet har tendens til å bli mer synlige i det øyeblikk mange mennesker plutselig skal sitte sammen rundt et bord og åpne seg for hverandre –, går hovedpersonen ut i natten: «Det naturlige mørket out in the wiley, windy moors er noe annet, det strekker seg mot uendelig og møter aldri lyset, ikke innenfor den radiusen av det en kropp greier å gå på en natt, det er Catherine som leter etter Heathcliff, regnet pisker mot ansiktet, for det blåser, regner, og stemmen hennes forsvinner i stormen, men lyder likevel inne i hodet. Jeg føler en sånn sorg, jeg vet ikke, hvor kommer den fra – om natten, på hedene – hun var så ensom, det er det, hun var så ensom.»

Hovedpersonens lede speiles i litteraturreferansen, på samme måte som hovedpersonen har latt sine egne tanker speiles i den stadig tilbakevendende kretsingen rundt Ingeborg Bachmans forfatterskap. Denne innlevende bevegelsen, der hovedpersonen tenker på og samtidig nærmest gestalter den litterære heltinnen mens hun vandrer ute i parken om natten, gir hovedpersonens vandrende søken tyngde, den forflytter fokuset fra hennes tankeverden til hennes følte, levde erfaring: ensomheten. Tanken blir en venn, kanskje den eneste virkelige vennen gjennom denne tidvis trøstesløse ensomme vandringen. «Hun trodde ikke på noe», sier Ingeborg om Bachman, og hinter slik om egen søken etter en form for tro, en form for fellesskap, tilhørighet.

Mot slutten av romanen vender hovedpersonen seg utover mot verden igjen med stigende interesse og empati. Når Ingeborg innser at hun ikke klarer å skrive en avhandling, men kanskje en kronikk om ensomheten, fremstår det resignerte prosjektet som en speiling av romanens hovedanliggende. For selv om Mens jeg husker det er en psykologisk realistisk roman hvis hovedprosjekt synes å være å gjenskape menneskets tankestrøm på godt og vondt, altså både de grandiose øyeblikk av skarp selvinnsikt og universelle refleksjoner og de hverdagslige, impulsive tanker som er like menneskelige og akk, så gjenkjennelige, er det skildringen av menneskets grunnleggende ensomhet som griper meg mest. Denne uutholdelige higen etter kontakt, som så mange forfattere har skildret og som Nathalie Saurraute, i Mistankens tidsalder, beskriver som det «nesten maniske behovet for kontakt, for en umulig, beroligende omfavnelse, som trekker alle disse romanpersonene som mot et stup, som hele tiden tilskynder dem å forsøke med alle midler å brøyte seg vei frem til den andre (…) som driver dem til å åpne seg for ham og røpe sine innerste hemmeligheter». Ensomheten som bringer protagonisten i kontakt med så mange ulykksalige situasjoner og uheldige begivenheter fordi lengselen er større en beskyttelsesevnen. På en av romanens siste sider bruker også Næss en stil som minner litt om Sarrautes, når hun tenker på morens hode, og gjenskaper gjennom bruddene i setningen den nølende tanken, det søkende minnet hun forsøker å holde fast:

«Hva rommet det hodet, jeg skulle gjerne ha – det er mye som aldri – hun var et annet sted i tankene, jeg kunne ikke falle til ro ved siden av – lå vi en søndagsmorgen i den store senga, leste hun for meg, fortalte hun fra da hun var liten? – gåte etter gåte, kan lengsel gå i arv ? – klemte hun meg aldri eller skjøv jeg henne bort, jeg husker ikke hva kroppene våre gjorde – jeg leter, men trådene er ubestemmelige, de lyser som spindelvev i solskinn, men så er de borte, så andre, så ingen, og det samme på nytt, om igjen.»