”Kjemp for alt hva du har kjært...” – Vennskap for alltid

Mai 1999: Mitt aller første foreldremøte. Midt i innledningen blir rektor avbrutt av tutingen fra en russebil utenfor. ”Om noen år er det deres barn,” sier han. ”Bare vent, det går fort!”

Mai 2012: Foreldrerulling. Far mot sønn i øldrikkingsløp. Ingen bruker russelue lenger, ser det ut til,  bare foreldrene, ”årgangskramperussen”, som har tatt den på i kveld, og teller og mimrer knutehistorier.

Vi poserer karikert for hverandre, vi er tradisjon, som overføres og brytes. Ungdommen gir honnør og gjør opprør. En av russeguttene har hentet frem luen, som har ligget hjemme siden dressen ble pakket opp for tre uker siden, som en gest til sin far. ”Prøv å få gamlingene til å danse litt da”, roper en annen idet vi kommer inn på bussen og tar på øreproppene. Jeg blir nesten rørt. Russen er ikke lenger hva den en gang var.

Som med all tradisjon kan man forholde seg slik med russefeiringen: Noen boikotter av gode grunner, andre prøver å holde på det som gir noe, en kontinuitet, en tilhørighet, et forsøk på å fornye en tradisjon. ”Vennskap for alltid” syntes slagordet å være blant russeguttene jeg møtte på foreldrerulling. ”Det viktigste er kameratskapet, å være sammen, ta vare på hverandre,” sa de. Lagånd og dugnad til langt på natt. Jeg ringer min sønn ved femtiden natt til søndag rett før kåringen av årets russebuss på Telenor Arena, og hører hammerslag i bakgrunnen. ”Vi er snart ferdige”, sier han. Så er det øving på showet, kåring, feiring.

Våren 1941 skulle min far ha vært russ. Han hadde andre ting å tenke på, som man sier. Det var lite rom for ”chickelacke, chickelacke”, det var ”Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder!” Uttrykket å kjempe for livet ble kroppsnært og konkret. Hverdagen kunne ta dramatiske vendinger, han trodde han skulle dø. Slik ble hans ”russetid”. Han snakket ikke så mye om dette, men hans ungdomsminner fra krigen skanderte likevel min barndom og oppvekst, satte den traumeløse åttitallsrussens feiring i et forvirrende perspektiv. Det ble viktig for meg å forstå dette som hadde vært en del av hans liv, og lesningen av mellom- og etterkrigslitteraturens forfattere ble en vei inn. Uutslettelig inntrykk gjorde Ronald Fangens En lysets engel, og dens skildring av krigens absurditet og vilkårlighet. Krigslyrikken ble stående som et symbol på mine foreldres ungdom, kulturen som formet dem, merket dem, og som nådde meg kun gjennom brokker av anekdoter. Da Nordahl Griegs ”Til ungdommen” ble hentet frem igjen, til lindring og trøst i fjor sommer, etter at vårt land ble rammet av meningsløs ondskap, var det som om mine foreldres ungdom igjen kom meg nærmere, som om den gjenoppstod, som en påminnelse om en forankring i en kultur og dens verdier. Og kanskje er det dette jeg vil dele med min sønn, når han i morgen har lagt russefeiringen bak seg, og står opp for å storme sitt eget liv.