«Da hun mødte mig som et Speil, hvori jeg saae mig selv klart, frygtelig, henrykkende klart» – Om Tone Selboes Camilla Collett – Engasjerte essays

«I maa tage mig i Haand derpå: at I vil tilgive mig, at jeg taler i første Person singularis, og at jeg bliver en Slags Hovedperson i mine egne Oplevelser», skriver Camilla Collett i I de lange Nætter, i 1862, og fortsetter med overraskende aktualitet: «Det klages nemlig ofte, jeg vet ikke om med Grund, over, at Folk i sine Selvbiografier og Bekjendelser taler saa meget om sig selv.» Videre understreker hun det evig tilbakevendende paradoks i litterær resepsjon: «Var det virkelige oplevede Ting, saa klagede man over, at det var usandt, overdrevet, og har jeg da jammerlig brudt mit Hoved med at digte noget op, saa har man beskyldt det for at være sandt, altfor sandt, ja man kjendte hver eneste Person igjen.»

Det er likevel sammenhengen mellom liv og skrift Tone Selboe løfter frem når hun presenterer oss for essayisten Camilla Collett i sin nylig utkomne Camilla Collett – Engasjerte essays. Ved å etablere interessante paralleller mellom hennes litteraturkritikk og hennes liv og engasjement, levendegjør hun Camilla Collett som kvinne og litteraturkritiker, og bringer slik både litteraturkritikeren og kvinnen nærmere oss som lesere, gjennom de allmenngyldige problemstillinger hun trekker frem. Collett kritiserer eksempelvis med forkjærlighet den melankolske mannstypen, slik hun finner ham i Chateaubriands René, Benjamin Constants Adolphe, i Lord Byrons Manfred, det er kostelig beskrevet: «den melankolske estetiker hvis fremste egenskap er kjedsomheten, og som i sin jakt på virkelige følelser legger kvinneliv øde» minner i følge Selboe «mistenkelig om en annen mer hjemlig figur: ungomdstidens sentrum for all hennes lengsel – den godeste Welhaven, som nettopp øver seg i følelsenes kunst, jakter og beiler, men alltid på avstand, og uten vilje til å la seg binde, for ja, så er leken ute.» God litteraturformidling etablerer sammenhenger mellom mennesket og verket på en refleksjonsstimulerende måte. Her fremstår Selboe som en forbilledlig forteller: Hun viser frem en sammenheng, med et lite smil, og overlater til leseren å tenke humrende, innlevende på hvor aktuell problematikken Collett beskriver er. For det er ikke bare hovedpersonen Adolphe Collett kritiserer hos Constant, men hvordan forfatteren kunne «saare og kompromittere en endnu levende høistaaende, berømte Dame, i hvem han omtrent utilsøret lod gjette Heltinden»; det dreier seg om den franske forfatteren og litteraturkritikeren Germaine De Staël, som Constant hadde et stormfullt kjærlighetsforhold til. Gjennom sin alternative, selektive litteraturhistorie, bidrar Collett til å fremheve de Staël på bekostning av Constant  for å «hente frem den historien mannlige forfattere har oversett eller skjøvet unna.»  Selboe karakteriserer Collett som «den første kvinnelitteraturhistoriker», og imøtekommer kritikken av Colletts litteraturhistoriske ensidige perspektiv, og den reduserende kategoriseringen av den som «en vurdering av diktningen som aktstykker i oppgjøret mellom mann og kvinne», med å invitere til et større perspektiv enn det rent estetiske, og lese «Colletts litterære betraktninger som deler av en større argumentasjon»,  som en «en litteraturhistorisk analyse – med et klart moralsk og politisk siktemål.» Samtidig lar hun oss ane hvordan litteraturkritikeren Collett innfeller i sin egen kritikk speilfortellinger av sitt eget liv, knytter en vesentlig problemstilling til noe konkret kulturelt og samtidig selvopplevd, og dermed løfter det til et universelt, menneskelig og samfunnsmessig anliggende. Det er vesentlig, og det er undervurdert.

Det er nettopp i møte med de andres liv og skrift at hun kan bruke sitt eget, og samtidig løfte problemstillingene frem som et universelt, allmenngyldig og et litterært anliggende. Om møtet med George Sand skriver Collett: «Jeg har lest Sand først i de senere Aar, saa hun kan ikke siges at have virket på mig eller næret nogen Stemning eller Tilstand hos mig, da hun mødte mig som et Speil, hvori jeg saae  mig selv klart, frygtelig, henrykkende klart. Jeg har jublet over mange af hendes Ord, fordi de vare mine, hun havde givet Liv.»

Når Selboe trekker frem Madame de Staël som et annet viktig forbilde, som fascinerte Collett gjennom evnen til mot og dristighet som kritiker generelt og av Napoleon spesielt, er det som et eksempel på hvordan Collett viser frem menns manglende evne til å anerkjenne kvinnelig styrke «sideordnet kvinedelig Evne.» Collett skal ha uttalt om Madame de Staëls opprør mot Napoleon: «Mænd taaler ikke gjerne en sterkt anlagt Kvindenatur ved siden af sig. At den er begavet, kan endda gaa an; men den maa ikke være selvstændig; den maa gaa op i ham, dreie sig om ham som Solsikken efter Solen, som den lyssunde, mindre Klode om sin Planet.»

Som revolusjonskritiker er Collett også aktuell, mener Selboe, som ser i Colletts kritikk av den franske revolusjon paralleller til den arabiske våren: Kvinnene står i front og er i mange tilfeller pådrivere, sidestilles for en kort stund med mennene, men når den nye tiden begynner, blir de skjøvet i bakgrunnen.

Den trossende, modige, krasse og skarpsynte kvinnen blir også fremstilt i all sin menneskelighet i en rørende sekvens der Selboe beskriver Colletts mislykkede møte med den tyske forfatterinnen Fanny Lewald, som hun beundret så sterkt. Colletts beskrivelse av hatten hun bærer fremstår som et bilde på sjenanse: Hun ser seg selv utenfra, med den andres øyne, med helt gal hatt: «Jeg saae tydelig, hvordan den skulde været: Baand i graat eller en resignert lilla, en av disse i sin Negativitet pretensiøse Hatte, der indgyder en tillidsfuld Forvissning om , at det Hoved, den repræsenterer, indtager en sikker og omhuldet Stilling i Selskabet.» Slik løfter hun, ifølge Selboe «situasjonen opp på et nytt nivå – det ufullkomne, komiske nivå. Slik angår den ikke lenger bare Collets egen litt triste følelse, men blir et bilde på en gjenkjennelig og mennekselig lengsel etter det forløsende klesplagget som kan transformere en følelse av utiltrekkelighet til selvsikker selvfølgelighet.» Vi aner et sammensatt og kontrastfylt menneskesinn bak den engasjerte stemmen vi kjenner som Camilla Colletts.

Den siste delen av essayet et viet Collet som bykritiker, og her understrekes storbyens fortrinn for kvinnen: friheten, at kvinner kan få gå alene, «uden at udsætte sig for Tiltale eller Paatrængenhed af nogen Art.» Dette er ifølge Collett et målekriterium for en bys utvikling:  «Verken vår egen lille parveny Kristiania eller de to andre skandinaviske hovedstedene», sier hun, «har ennå nådd så langt i utviklingen at damer kan gå alene ute.»

Colletts krasse kritikk av menns manglende evne til å anerkjenne kvinnelig talent og styrke skaper unektelig litt nysgjerrighet hos leseren omkring forholdet hun selv levde i. Hennes egen ektemann, Jonas Collett, får vi svært få glimt av, og i et av glimtene vi får, fremstår han som særdeles sympatisk, ja, endog svært empatisk. Han skriver i et brev hjem fra Paris entusiastisk om sin lesning av Sands Indiana: «Jeg har fundet hele lange Stykker der ere som de vare skrevne for os, Camilla.» og legger til, etter å ha fortalt om en kvinne i romanen som etter mange skuffelser finner en venn hun blir lykkelig med: «Du seer jo nok, Camilla, at vi ville blive lykkelige, George Sand har jo sagt det med klare Ord, og disse Ord ere directe bestemte for os.» Som en alltid nærværende støttespiller ser vi ham for oss, mannen bak den sterke kvinnen, han som muliggjorde hennes kamp. «C’est l’indignation qui nous manque, mine Søstre» skal Collett opplagt ha sagt mot slutten av sitt liv. Troen på en bedre fremtid drev henne, ga henne mot til å gi stemme til så mange…

Det er noe paradoksalt ved at en forfatter som har bidratt med så mye tankegods i vår kultur fremdeles er såpass underkjent, kommenterer Selboe: Kanskje har det fanget tidsånden og det opprørte skriket så godt at man i ettertid har glemt identiteten til stemmen som bragte det frem, dette forfatterskapet, som ifølge Selboe «helt uavhengig av hvor mye eller lite det er lest, så å si har føyd seg inn i vår tenkemåte og vår tid – uten at vi har merket det.»