«Du vinket igjen og igjen» – Venterommet i Atlanteren av Mona Høvring

Fortekstsitatet i en roman utgjør ofte en form for leserbruksanvisning, et lite hint om hvilke perspektiver teksten kan leses opp mot eller innenfor. I så måte var sitatet av Nathalie Sarraute som innledet Mona Høvrings forrige roman, Noe som hjelper, noe av det mest tydeliggjørende jeg har sett, der det speiler protagonisten Lauras forsøk på å holde noe fast. Det var derfor med spenning og forventning jeg åpnet hennes nylig utkomne roman, Venterommet i Atlanteren , og leste sitatet av Yoshimoto : ”Takk for at du vinket til meg. Du vinket igjen og igjen. Takk.”

Det ligger vemod i å vende tilbake til et farvel. Når et oppbrudd har satt seg fast et sted inne i en, fører gjenerindringen av det til at selve avskjeden virker forstørret og utvidet, som om den brer seg utover tiden før og etter. Denne følelsen er gjennomgripende når jeg leser Høvrings siste roman, og treffer meg spesielt sterkt i en spesifikk scene, med en visuell emosjonalitet jeg kanskje først og fremst forbinder med filmen ...  og som slik minner meg om at noe av det fine med romansjangeren er nettopp at den med freidighet og fruktbarhet låner grep fra andre kunstarter og sjangre. Her er det en ambivalent og vemodspreget bevegelse bort fra noe, som styrer leserens blikk.

Hovedpersonen, den 25 år gamle Olivia, arbeider ved et smelteverk,  noe hun selv har valgt, som en slags protest, for å herdes, kanskje, og når hun en dag slutter ved smelteverket, er det fordi stoffene hun utsettes for gjør henne syk, men også fordi hun har arvet et hus fra en avdød tante på Island, og bestemmer seg for å reise dit sammen med venninnen Bé. Scenen hvor hun kommer ut av smelteverket for aller siste gang, og begir seg mot bilen der Bé står og venter på henne, har i seg en slik underlig utvidende effekt;  det er som om kameraet (leserens styrte blikk) dveler ekstra lenge ved fabrikken hun legger bak seg, og som om det forblir dvelende ved dette motivet etter at fortelleren har beveget seg videre mot Bé og den kommende reisen til Island: ”Jeg fylles ofte med tungsinn når jeg forlater noe," innledes teksten med,  "når jeg drar fra steder som har prega meg, når små og store tidsrom eller epoker tilbakelegges, til og med da jeg forlot smelteverket etter det siste, usle sprengskiftet kjentes det underlig å gå ut gjennom porten, og enda mer underlig var det å se Bé”. Vi føres videre, uten at kameraet helt har forlatt synet av fabrikken, som om protagonisten snur seg og ser tilbake, ved at ledemotivet, fabrikken, dukker opp, igjen og igjen: ”vi hadde sykla sammen til fabrikken” og noen sider senere: ”men jeg ville ikke forklare meg, ville ikke si noe om soten fra fabrikken” fremstår som ekko til den korte teksten et par kapitler tidligere: "Hva var det med fabrikken?"  Scenen fra smelteverket fremstår som en speiling av bevegelsen som uttrykkes av Yoshimotositatet. Det skaper et virksomt, perspektiverende ekko, utvider og befester en bevegelse som romanens gjennomgripende prosjekt.

”Det er ingenting som betyr noe mer i denne verden enn å finne en som fjerner ubehaget ved å være aleine.” sier Olivia, nesten litt en passant til venninnen Bé, før hun legger ut om sin tendens til å å kjede seg, og behovet for å ha noen å sloss mot. Hovedpersonens voldsomme hengivenhet presses inne bak et røft ytre, det råder en grad av forlegenhet over å tilkjennegi følelser som ømhet og savn. Farens forsvinning da hun var barn og morens emosjonelle bortvendthet skildres med rasjonell distanse og tidvis galgenhumor. Når hun forlater sin husvert og kollega Elias, som har losjert henne i en tid etter at hun blir forlatt av kjæresten Kristian, er det ikke ordene, men gestene hans hun røres over:

”Det var ikke mye jeg hadde i bagasje, men det var nesten rørende med måten Elias bretta og rulla sammen klærne mine, hvordan han pakka knuselige ting i avispapir, og måten han systematiserte bøkene i to store pappkartonger.” Det er noe  gripende ved denne passasjen; drømmen om ømhet og omsorg finner sitt uttrykk og sin realisering i denne enkle, materialiserte omsorgsgesten til en god venn.  Den skaper et emosjonelt ekko til en senere passasje som skildrer Olivias juleforberedelser sammen med moren som barn: ”Og når vi pynta til advent putta vi nellikspiker i klementinene, og så festa vi røde bånd rundt dem og hengte dem i vinduene. Denne pyntinga var i grunnen det nærmeste mora mi og jeg noensinne hadde vært å leike.”

Romanens sterkeste passasje er kanskje det korte kapittelet ”Olivia fra 7 til 19”, som skildrer en dag i hovedpersonens liv, rett etter at Bé har reist fra henne. Den består av avsnitt med klokkeslett som overskrift, som veksler mellom poetiske betraktninger (”Det var som om bakken hella og var i ferd med å renne ut i havet”) og hverdagslige hendelser som hver på sin måte speiler protagonistens ambivalente følelser; et av dem kan leses som en mikronovelle:

”13:39

Jeg hadde hørt at det skulle være en spesielt god spa-avdeling på et av hotella. På impuls gikk jeg innom, og fikk massasjetime uten å måtte vente. Etter behandlinga spiste jeg reinsdyrsteik i restauranten. Jeg klarer meg sjøl, tenkte jeg, og stirra foraktfullt på paret ved sidebordet.”

Her er et liv og og en skjebne fanget inn i betagende små stillbilder som tegner etappene i en emosjonell reise; og som avsluttes med erindringen av klementinpyntingen med moren, og denne lille setningen om bærer bud om savnet etter opplevd tosomhet: ”19.04 En gang fikk jeg et rusk i øyet som Bé tok bort.”

Og her leser jeg vemodet –  tristessens essens  –  i Høvrings roman: Der hun innfokuserer ungdommens øyeblikk da lengselen etter intimitet og tosomhet er like sterk som frihetsbegjæret; i protagonistens samtidige opplevelse og utprøving av disse to motstridende ønskene som presses til sitt ytterste,  blottstilles umuligheten i et universelt ambivalent begjær. Den unge jentas bråmodne luciditet, overmot og lengsel etter varme i Noe som hjelper er blitt erstattet av den unge voksne kvinnens desperasjon i møtet med det umulige begjær.

Konflikten skildres varlig og i kontrastfylte sprang, i form av en emosjonell forlegenhet som fremstår både stillferdig og voldsom. Denne forlegenheten – det er som om hun snur seg bort midt i en setning hver gang den tenderer til ømhet og lengsel – denne unndragelsen, ambivalensen, befestes i språkets dualitet: der det hverdagslige, muntlige veksler med det opphøyde, endog arkaiske i voldsomme, effektfulle sprang: ”Og grytidlig, etter endt økt – for en lise det var å fyre opp den første morra-røyken i den friske lufta (…)”.

Omslagsillustrasjonen befester romanens gjennomgangsmotiv, der det tegner et skjørt bilde av forsiktig tosomhet og en sanselig nærhet til naturelementene: fotografiet av to kvinner på en strand, i badedrakter som bærer bud om en svunnen tid, de ser på hverandre og den ene tenner den andres sigarett, mens havet bølger mot land bak dem. Romanen referer til dette motivet som et fotografi tatt av Olivias tante en gang for mange år siden; men det fungerer også som en tematisk forankring som, lik Yoshimotositatet, bidrar til å utvide og befeste erfaringen som universell og tidløs.

Høvrings roman har ingen enkel, bekvemmelig tematisk entydighet, men åpner for mangfoldige tolkningsrom; samtidig er språk, komposisjonsgrep og referanser så gjennomført meningsbærende at det er en fornøyelse å begynne å nøste, lete, finne og etablere sammenhenger, forsterkninger, utdypelser, det er her de store, generøse rommene finnes for en nysgjerrig leser.