Livsbejaende og forsonende om tap og overlevelse – Trude Lorentzens Mysteriet mamma

«Alle disse fragmentene. Et mylder av minner i andre menneskers hukommelse. Jeg ser dem for meg som piksler i et fotografi på en dataskjerm. Ulike, ørsmå, uoversiktlige. Det er først når det blir mange nok av dem, først når man tar et skritt tilbake og øyet klarer å se gjennom et flimrende kaos av informasjon, at det er mulig å skimte et motiv.»

Mysteriet mamma er en gripende og kontrastfull beretning om en datters forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde den gangen den sterke, livsglade moren plutselig ble alvorlig psykisk syk og tok livet sitt kort tid etter. Trude Lorentzen bok er bevegende og intens, lettlest, thrilleraktig og morsom, opprørende og gripende, og kanskje først og fremst vakker i sin forsoning med livets kompleksitet.

Tittelen speiler bokens prosjekt og dets paradoks: Mamma, ordet som vi assosierer med noe kjent, kjært og nært, kobles mot ordet mysterium, det ukjente, uutgrunnelige. Der ligger også et universelt anliggende: for har vi ikke alle tenkt og følt en gang at våre foreldres liv inneholder mysterier, brikker vi aldri har funnet? Jeg minnes mitt eget intense ønske, da min far døde brått av sykdom 74 år gammel, om å kjenne mer av livet hans, ungdom, oppvekst, det som formet ham. Når livet blir avbrutt så brått og brutalt som for Mia, Trudes mor, mens datteren befinner seg midt i de stormfulle, uferdige tenårene, er det en kontinuitetsfølelse som brytes.  Jakten på spor av mening blir derfor både identitetssøken og mysterieløsning. Bokens komposisjon preges av dette utgangspunktet: Den har narrativt driv, en nesten thrilleraktig spenning, som ikke ligger på handlingsplanet, men på oppdagelsesplanet; her utgjør lesningen av morens legejournal et vesentlig og smertefullt vendepunkt. 

Sjangermessig kan boken betegnes som en narrativ, poetisk dokumentar. Den har en fruktbar og nyskapende blanding av dokumentargrep  –  referanser til avisoverskrifter, værobservasjoner, tradisjoner og sosiale holdninger – og skjønnlitterære grep, som narrativt driv,  besettende ledemotiver og noen svært gripende poetiske skildringer av små detaljer som fester seg i minnet etter tragedien. Som sjangereksperimenterende skriftstykke fremstår boken som særdeles lærerik; her er det mye inspirasjon å hente for alle som ønsker å skrive levende og aktualiserende sakprosa.

Det er i den intenst utforskende lesningen av et liv og dets tragiske avslutning at Lorentzens bok legger seg tett opptil skjønnlitteraturens prosjekt. I de mange fagstemmene – «kakofoni» kaller hun dette kapittelet – som prøver å tolke morens legejournal, utprøves oppvekstromanens klassiske premiss: et menneskes liv har sammenheng med dets utgangspunkt; barndom, oppvekst og skjellsettende opplevelser former og forklarer. Det er denne sammenhengen forfatteren etterspør, leter etter, vel vitende at det ikke vil komme noe entydig svar. Slik iscenesetter boken et universelt behov vi alle bærer: Vi forteller historier for å skape en sammenheng, kanskje spesielt når den synes å utebli fra livet vårt.

Og vi samleser med Trude journalen. Vi sjokkeres over den hjerteskjærende uforstanden Mia blir møtt med. Vi ser den sterke, varme, dyktige, kreative og ekstremt pliktoppfyllende moren forsvinne inn i angst og ikke finne hjelp. Vi opprøres over groteske misforståelser, som når kvinnen som en gang ofret forholdet til sin konservative oppvekstfamilie for å gifte seg med en radikal arbeiderklassegutt, blir ansett som opptatt av stand og penger og karakterisert som nedlatende.

Lorentzen bruker sin journalistiske erfaring til å tilføre beretningen solide dokumentargrep som gir beretningen sjarmerende tidskoloritt: Fascinerende er det å lese om Mias fødsel på en gård hvor en jordmor på femtitallet sørget for trygg fødsel, pleie, mat og omsorg i ti dager til den fødende for førti kroner fødselen. Riktig underholdende er det å lese om bestevenninnens forbløffelse når høyrepiken Mia kunngjør at hun har møtt mannen i sitt liv, og han er hyperradikal. Dramaturgien er tydelig og solid: Lorentzen doserer med dyktighet lykke og fortvilelse og skaper en vekselgang mellom de lyse øyeblikk, oppvekstminner og referanser til morens ungdomstid, og sykdomsperiodens angst og fortvilelse.

Kanskje er det likevel skildringen av tingene som rører meg sterkest. Minner fester seg til ting, og derfor blir tingene på poetisk vis bærere av emosjoner. Trude rydder på loftet der faren satte alle Mias ting i pappesker etter selvmordet, søppel blir relikvier: «Fordi det er hennes oppvaskhanske, til venstre hånd. (…) Svømmeknapper og idrettmerker. Hippieøredobber i tinn. Den bittelille sølvlenken mamma hadde rundt håndleddet da hun selv var liten, med pikenavnet hennes inngravert og adressen hjem til bestefar og mormors hus på Hønefoss, i tilfelle hun skulle gå seg vil.» Her krysses perspektiver og generasjoner, som i et zoomsprang ser vi både Trudes blikk på besteforeldrenes hus og hennes egen mor som liten pike. Det er betagende, og det er mange slike passasjer hvor jeg tegner inn et lite hjerte i margen. Det er så nært, og samtidig så universelt, så gjenkjennelig.

Betagende er også Trudes lesning av morens bøker, hennes tolkning av setninger hun har understreket. Ikke tolkningen i seg selv, hun påpeker selv dens begrensninger og mulige misforståelser, men hvordan den gjenspeiler en datters fortvilte jakt etter spor.  Likevel er det ett sitat som fester seg spesielt, kanskje fordi vi som lesende detektiver også prøver å legge puslespillbitene sammen for å forstå morens liv, og derfor kobler sitatet opp mot psykologens tolkning av morens legejournal: Ordet «selvtap» bruker psykologen, og vi minnes morens understrekning fra Mrs Dalloway: «… lost herself in the process of living…».  Mer enn reelle spor, blir det stående som eksempel på hvordan litteraturen foregriper livet, fordi livet vårt ligger der latent, alltid, derfor blir den også noe å støtte seg til.

Å bære på noe annerledes er en byrde i seg selv, for med denne vissheten følger redselen for eksklusjon. Den unge tenåringsjenta er redd for at vennene skal oppdage hva som skjer med moren, redd for å utstøtes, og finner opp dekkhistorier når venner begynner å spørre om endrede vaner. Den voksne Trude bærer med seg dette behovet for normalitet som tenåringen opplevde så smertefullt: «Når jeg forteller om mamma, blir jeg annerledes i andres øyne. Et komplisert menneske. Det eneste jeg ville, var å virke vanlig. Ubesværet. Alle spørsmålene fra den gangen… De kom til å bli færre, håpet jeg, hvis jeg bare holdt kursen rett framover, videre inn i livet, vekk fra døden.» Ved å dele erfaringen, brytes redselen for den vonde annerledesheten, og i stedet for eksklusjon åpner skriften for fellesskap og omsorg. Dette gjør Lorentzen bok til noe langt mer enn selvbiografisk ransakelse og søken; ved å gi stemme til denne vonde, marginaliserende erfaringen, åpner den for medlevelse og solidaritet, medmenneskelighet. Kanskje nettopp det vi lesere mistenker at uteble i Mias møte med helsevesenet den gangen.

Scenen som derfor griper meg aller mest er skildringen av dagen da Trude forteller klassen om morens selvmord fire dager etter hendelsen. I stedet for å bli utstøtt som hun frykter, møter hun omsorg og inkludering. Og her ligger selve budskapet Lorentzen bringer oss: Det nytter å snakke. Åpenhet gjør godt, lindrer og bringer mennesker nærmere hverandre. Prosjektet hennes bærer preg av denne visjonen, kanskje er det derfor hun har valgt en forsonende tone, snarere enn en debatterende: Hun overlater til leserens tanker og til fagpersoners uttalelser å vurdere om helsevesenet gjorde det de kunne for å redde moren. Hovedanliggende er aksept, av det brutale og meningsløse tapet som inntraff i hennes eget liv, av livets brutalitet og kompleksitet for oss andre. Det hjelper å snakke, det hjelper å søke mening i skriftens prosjekt.

Derfor deler hun også dette til slutt: en litteraturliste over «bøker som har vært gode å lese når det har gjort vondt å skrive». Støttepunkter, rekkverk, kanskje en favn. Andre som har levd og skrevet og gjennomlevd ved å skrive og slik gitt styrke til Trude Lorentzen til å gjennomleve og overskride gjennom skriften. Slik føyer denne listen seg til takkeordet, og skriver prosjektet og boken inn i et større perspektiv, der andre har veiledet og hjulpet, og der hennes bidrag blir stående som en vakker og bevegende bekreftelse på at litteraturen heler, at det nytter å snakke, og samtidig som en omsorgsfull invitasjon til leseren.

Forrige
Forrige

Frydefullt om livet, lesningen og driften mot skriften – Om Vigdis Hjorths Fryd og fare, Essay om diktning og eksistens

Neste
Neste

Blikket er begjær og begjæret slører blikket – Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux av Hanne Ørstavik