Frydefullt om livet, lesningen og driften mot skriften – Om Vigdis Hjorths Fryd og fare, Essay om diktning og eksistens

«En artikkelsamling om andre er mer avslørende for meg selv enn alle mine romaner,» skriver Vigdis Hjorth i innledningen til Fryd og fare, Essays om diktning og eksistens.  Hun letter på sløret, men bare en liten flik, nok til at vi lar oss berøre, til at vi får se hvor det brenner. Essayet er en personlig sjanger, en blanding og sakprosa og fiksjon. Vigdis Hjorth skriver personlig, men ikke privat; nært og varmt, men aldri for intimt, og når hun krydrer med egne bekjennelser, er det først og fremst detaljer som bidrar til å virkelighetsforankre lesererkjennelsen.

Hun skriver inderlig og varmt om Søren Kierkegaard. Hun blottlegger en bevisstgjøring, konstaterer en krise i livet, men blottlegger ikke selve krisen, lar det blir stående åpent for leseren å tolke, skape betydningssammenhenger. Det er god formidling: En veiviser holder frem sine favoritter, sine valg, sine kjæreste leseropplevelser. Hun doserer ikke om Kierkegaards storhet som dikter og filosof, men siterer generøst, stiller til skue, lar tekstens aktualitet treffe leseren, med vidd, med tyngde og med letthet. Hun diskuterer ikke gudstroens problematikk, men sier ganske enkelt at det var noe som strandet i hennes lesning av Kierkegaard. For det er Kierkegaard og Vigdis Hjorth det handler om, Hjorth som leser av Kierkegaard. Gudstroens standhaftighet hos Kierkegaard knytter hun til barndomstraumet, gjennom referanser til Joakim Garffs biografi om dikteren. Sitatene hun bringer fra Garffs biografi («med en følelsesmæssig ambivalens og misforstået loyalitet, der kan minde om incestofrets paradoksale hengivelse, betror Kierkegaard sig som regel inden for den parentes, at faderen var den bedste og kærligste av alle fædre (…)» får meg til å assosiere til psykoanalytikeren Alice Millers lesning av Buster Keatons oppvekst: Mishandlingen som herder, en frarøvet barndom fremskaper en stor kunstner, hvis største meritt er evnen til å skjule hva han føler.  Hjorth legger frem en personlig og innlevende omsorgsfull lesning av Kierkegaards vesen, av mennesket som skapte filosofen og dikteren. Skaden, overgrepet som skapte overlevelsen, kunstneren. Eller som hun sier det med Freud: «hans sublimeringsevne var gedigen». Det er også denne evnen, til å omforme lidelse til skrift, hun knytter til hovedpersonen i romanen Tredje person entall: Hva skjer når denne evnen, overlevelsen gjennom skriften, uteblir? Dette ønsket hun å utforske, forteller hun, i essayet «Driften mot skriften».

I alle møtene hun deler med oss er det engasjementet som slår meg som leser: Hun skildrer hvordan en lidenskap er blitt tent, og nå vender hun tilbake til kildene, for å vise frem og hylle de som var der da noe ble skapt. Det er spennende, inspirerende og oppløftende. Slik skriver hun eget arbeid inn i en linje av inspirasjonskilder. Kapittelet om intertekstualitet – «Bidrag eller bedrag» – som tar utgangspunkt i den gangen hun i Stavanger Aftenblad ble anklaget for plagiat, er i så måte en både tankevekkende og fruktbar drøfting av inspirasjon og lån som premissgivende for all litteratur. Jeg likte godt å lese om hennes integrering av Astrid Hjertenæs Andersens dikt «Hestene står i regnet» i Tredje person entall. Hvor mye skal man opplyse leseren om, spør hun, hva forringes i den skjønnlitterære opplevelsen når man opplyser for mye?  Vi kunne svare: Jakten, gleden ved å oppdage, gleden av å ta aktivt del i meningsproduksjonsprosessen, som jo er en vesentlig del av litteraturens funksjon. Vigdis Hjorth anskueliggjør disse spørsmålene ved å trekke linjer mellom egne og andres forsøk og lån, og forteller levende fra egne kvaler i sin dannelsesprosess som forfatter: «da skrivingen ble alvor, ble jeg engstelig for mine altfor åpne porer som suget opp andre i den grad at det tok over og hindret meg i å tenke (…) Jeg bestemte meg for å lese de jeg var svak for, men skrive motsatt, gjøre opprør, men uansett hvor mye jeg frigjorde meg, bundet var jeg til dem, litterære fedre og mødre som levde sterkere i meg enn mine biologiske». 

Hun skriver medrivende om barndommens opprømte møte med Tove Ditlevsens Erindringer Barndom; om en fascinasjon like mye knyttet til biografien som til verket hennes. Hun forteller at hun stadig har vendt tilbake til forfatterskapet, og finner i verket og forfatteren en modell å hente styrke hos. Ditlevsens takling av medieoffentligheten «var kanskje en av grunnene til at jeg selv kastet meg uredd og naivt ut i sirkuset,» sier hun. Hennes lesning av Ditlevsen forfatterskap blir en speiling av eget forfatterskap og liv. For slik Ditlevsen iscenesatte sitt eget mediatiserte liv på humoristisk lekende vis i Vilhelms værelse, bringer Vigdis Hjorth oss betroelser på underholdende melodramatisk vis om hvordan lesningen av denne romanen influerte hennes egen skriving, ja, endog ga henne mot til å skrive om eget kjærlighetsliv: «Det var da mitt eget forhold utviklet seg til en maktkamp med erotikk, sjalusi og utroskap som våpen, at jeg kastet meg over Tove Ditlevsen for tredje gang for å lese om hva jeg kunne gjøre for å vinne over kjæresten og unngå å bli innlagt på psykiatrisk.» Hun drøfter om virkelighetsproklameringer ikke «styrer lesningen slik at vesentlige aspekter ved verket kan overses», med utgangspunkt i lanseringen av sin egen roman Om bare; en særdeles medrivende roman som leses best uten noen virkelighetsproklamering, etter min mening; ekkoet til Tove Ditlevsen derimot forankrer den i skriftens universelle anliggende: å overskride livets desperasjon gjennom å møte den, sammensmelte med den.

Vi får innblikk i Vigdis Hjorths engasjerte lesning av Bertolt Brecht, og av Gombrowicz’ dagbok under en gruppereise der hun selv er leder. Vi får spennende essays om Hamsuns «bulimiske språk» og om Torgeir Rebolledo Pedersens poetikk. Og vi får et lystig intervju med Dag Solstad i anledning hans 70-årsdag.

Helt til slutt følger vi forfatteren på en lystlesningsreise gjennom Virginia Woolfs forfatterskap. Etter å ha fortalt om et foredrag der hun knyttet Woolfs forfatterskap til Kierkegaard, smetter Hjorth inn en anekdote om hvordan hun avsluttet et forhold til en bilmekaniker, og tilfører slik historien om foredraget nettopp den emosjonelle virkelighetsforankring som skal til for at vi som lesere skal kunne identifisere oss med forfatteren som en pasjonert leser («jeg hadde hatt den røde regnjakken på. Nå hang den hjemme i entreen, jeg så den for meg og ble melankolsk ved tanken på alt som går over uten å være fullbyrdet og på tingene som overlever forholdene og oss. Men trøstet meg med at kloke hoder som Woolf og Kierkegaard på hver sin måte hevder at livet nettopp ikke går opp, og at øvelsen er å forsone seg med det»). Hun holder frem lystlesningens glede og forargelser, lever seg indignert inn i Woolfs argumentasjoner i Et eget rom. Hun trekker paralleller til nåtiden, til egen frustrasjon, og referer til den kvinnelige kunstnerskjebnen slik den skildres i Marguerite Duas’ Emily L., i det hun understreker det indignerte blikkets nødvendighet: Det ser det som ellers risikerer å bli oversett av det «fredelige og forsonte». Hjorth leser nært og varmt og pasjonert, medlevende, hun forteller om reiser, tar som Woolf selv pauser ved elven, der lesningen finner sine omrokkeringer, hun utbryter om Til Fyret: «Å, det er vakkert, godt og lese, fortrøstningsfullt» og om Emily L.: «Det var vondt å lese.» Evnen til tekstnytelse oppleves smittende, intimiteten likedan.

Å blottstilles som lesende er å blottstilles som tenkende, erfarende, tolkende menneske, pasjonert og medlevende; nettopp derfor kan en artikkelsamling bli mer avslørende enn en roman. Det slår meg hvordan Hjorth speiler det hun leser i sine lesning: Når hun trekker frem Duras’ roman Emily L. blir denne romanens struktur, der et ungt diktende pars blikk på et eldre bereist ektepars stormfulle kjærlighetsforhold utgjør rammefortellingen, stående som et bilde på den som leser og lever med, forteller med, intenst og utforskende. Slik leser hun Brecht, Ditlevsen, Gombrowicz, Kirkegaard, Rebolledo Pedersen, Virginia Woolf. Slik inviterer hun oss til å lese med, leve med, lidenskapelig, livsnært og med hungrende utforskertrang.