Litteraturen som forsoningstokt

Man kan ikke ta tilbake en tapt barndom, sier resiliensforskere, men historien om den kan forandres. I sommerens debattserie om krevende relasjoner som ender i brudd mellom voksne barn og deres foreldre har flere pekt på betydningen av å arbeide mot forsoning. At dette forsoningsarbeidet oppleves som viktig, både for det sårede barnet og for selve relasjonen, kan ha sammenheng med at forsoningen med foreldre er en del av det å forsones med eget liv og egen historie. En fruktbar forsoningsvei flere har nevnt, er å forsøke å forstå foreldrene og historien som ligger bak adferden deres. 

Men forsoningsarbeid kan være komplisert og tungt arbeid: Man må rigge en forsoningsscene – et sted der man kan sette seg ned og snakke i reell dialog, men også overvinne kvalene for å berøre det vonde. For noen stanser forsøket ved den første hindringen. Forelderen er ikke tilgjengelig, vil ikke lytte.

Når forsoningssamtalen blir umulig fordi foreldrene ikke vil eller kan delta, er det mulig å skape et rom i litteraturen. Der kan det rigges en mental forsoningsscene, hvor barnet kan utforske foreldrenes historie,