Nyheter

Georges Perec først og fremst, fordi han har vist meg hvordan litteraturen løfter mennesket i det smertefulle gjennom lek og kreative eksperiment. Hans Je me souviens (Jeg husker), en erindringsbok med kollektive og individuelle minner, og oppvekstromanen W ou le souvenir d’enfance (W, eller barndomsminnet), ga meg grepet som forløste prosjektet og har vært en grunnleggende referanse i arbeidet med Silkehjelm.

Annie Ernaux’ forfatterskap, og romanen Les Années spesielt, har vist meg at det går an å prisme en kollektiv historie gjennom en jeg-forteller, som både deltar i et stort «vi» marsjerende gjennom gatene og historien, og samtidig analyserende leter seg frem i skriftens minnearbeid.

J.M.G. Le Clézios forfatterskap, og det poetiske essayet Den materielle ekstase spesielt, for tankene om rytmen som noe grunnleggende i skriften, rytmen som bærer både tekst og karakterer, og helt spesielt  Poisson d’or (Gullfisken).

Jean-Yves Tadié for troen på den poetiske fortelling.
Nathalie Sarraute for tropismene og den standhaftige troen på at det som unndrar seg ordene kan utsies.

Marguerite Duras for det poetiske drivet som bærer dramaet i Hiroshima mon amour, som rystet meg som ung, for alt hun lærte meg om forløsende mantraer.

Milan Kundera for skildringen av eksilet og fremmedfølelsen, den eksistensielle nakenheten.

Lars Amund Vaage for troen på at «det vonde kan lysa mot menneska, i skrift, og når det lyser i skrift, gjer det deira liv lettare».
Sara Stridsberg for den vare skildringen av ensomheten til et sterkt, ungt menneske i Beckomberga.

Rachel Cusk for jeg-fortelleren som lytter, som prisme for et kor som igjen får speile jeget som puslespill.

Siri Hustvedts forfatterskap, og spesielt Minner om fremtiden, for utforskningen av minnenes mekanismer i bearbeidelsen av traumer gjennom skrift.