Nyheter

Silkehjelm er en poetisk og dypt menneskelig roman om en mors kamp for sitt kreftsyke barn. Gjennom minnefragmenter skildres de psykologiske mekanismene i Helenas sinn når hun følger sønnen Jonathans intensive behandling på sykehus. 

Det er en historie om stillheten etterpå, om å gjenfinne et selv og et parforhold, og samtidig støtte et barns utrettelige gjenopptrening. Om kroppens hukommelse etter traumer og om å forsøke, gjennom minnets mantra, å gjenreise et språk og en tilhørighet. 

Det er en historie om morskjærlighet, livsmestring og om litteraturen – som et sted å søke fellesskap og styrke.

Utdrag fra romanen:

«Jeg husker første gang jeg så de tre tøyapene som hang på veggen ved inngangen til barnekreftavdelingen. Hodene var laget av båndspillere, og de var festet til veggen i en dansende bevegelse. Jeg forsøkte å fremmane et minne av båndspilleren på min mors kontor en dag på syttitallet – lav sol falt gjennom en glipe i de oransje gardinene som en strek over skrivebordet, en grå skrivemaskin sto ved siden av båndspilleren – men minnet nektet å feste seg, nektet å gi meg feste, gi meg tilflukt. Jeg forsøkte å feste meg til en tanke, for eksempel: le signe singe, «ordet etteraper», for at tanken skulle få bre seg i meg og skape et frirom, der jeg kunne hente styrke til å møte det jeg skulle gå til felts mot. Men tanken på at språket skulle kunne etterape eller speile på noe vis det jeg nå opplevde, forekom meg plutselig umulig. Språket bare sto der, stille, avkledd, urustet til å si noe som helst, som et forlatt, lite barn som har gått seg vill i en korridor og tar seg vantro til kinnet etter et slag det ikke ventet.»