Velkommen til litteraturbloggen
Lesende skrivende
"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase
Bloggarkiv
- Alice Miller
- Brit Bildøen
- Camilla Collett
- Essay
- Fellesskap
- Flettverksroman
- Fortielse
- Georges Perec
- Intertekstualitet
- Intervju
- J.M.G. Le Clézio
- Kjønnsroller
- Kristine Næss
- Kunstnerroman
- Lars Amund Vaage
- Lena Andersson
- Linn Ullmann
- Manipulasjon
- Merethe Lindstrøm
- Mona Høvring
- Musikk
- Narsissisme
- Nathalie Sarraute
- Nostalgi
- Noveller
- Perec
- Poesi
- Psykopati
- Rachel Cusk
- Relasjoner
- Resepsjon
- Romanåpning
- Rune Christiansen
- Sakprosa
- Siri Hustvedt
- Speil-berørings-syntesi
- Speilfortelling
- Sykdomshistorie
- Tilhørighet
- Vigdis Hjorth

Om å snu perspektivet, bare et øyeblikk – Musikk for rasende kvinner av Line Baugstø
Bokens omslag er like nysgjerrighetstriggende som tittelen: Musikk for rasende kvinner skaper forventninger om kontraster, løfter om hvile, lise for et opprørt sinn, mens bildet av en kvinne i rød kjole som strekker seg på tå ved et stakittgjerde, mens hun titter undrende mot noe som befinner seg på den andre siden, bringer tanker om forventninger og nye forestillinger.

Kuldesprengte relasjoner, sprekker av lys – Gjestene av Merethe Lindstrøm
Når jeg leser Gjestene etter å ha lest Dager i stillhetens historie, kan jeg ikke annet enn å se en tematisk og kompositorisk sammenheng mellom de to siste bøkene i Merethe Lindstrøms forfatterskap: Tausheten og ensomheten er allestedsnærværende og pensles ut i variasjoner, fra statisitet, til håp og lengsel. Tristessen er gjennomgående, men åpner likevel for overraskelser, slik som i novellen ”Det må ha vært ensomt der”: ”Han hører at når hun snakker; på tross av det hun forteller, at stemmen hennes lager en sprekk. Der lyset kan falle inn.”

Små glimt, store innsikter, med øm ironi – Marit Tusviks 26 små romaner
Marit Tusviks 26 små romaner presenterer sjarmerende, små glimt inn i de tilsynelatende ubetydelige små episodene som utgjør selve meningen, selve mysteriet med livet. Med stor varme og øm ironi skildrer hun protagonistene, der de fremstår i all sin sårbare ensomhet og higen etter ømhet.
Jeg liker det allsidige, det ludiske og det metatekstuelle ved Tusviks tekster. Det skaper en samtidig opplevelse av analytisk distanse og emosjonell nærhet.