Velkommen til litteraturbloggen
Lesende skrivende
"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase
Bloggarkiv
- Alice Miller
- Brit Bildøen
- Camilla Collett
- Essay
- Fellesskap
- Flettverksroman
- Fortielse
- Georges Perec
- Intertekstualitet
- Intervju
- J.M.G. Le Clézio
- Kjønnsroller
- Kristine Næss
- Kunstnerroman
- Lars Amund Vaage
- Lena Andersson
- Linn Ullmann
- Manipulasjon
- Merethe Lindstrøm
- Mona Høvring
- Musikk
- Narsissisme
- Nathalie Sarraute
- Nostalgi
- Noveller
- Perec
- Poesi
- Psykopati
- Rachel Cusk
- Relasjoner
- Resepsjon
- Romanåpning
- Rune Christiansen
- Sakprosa
- Siri Hustvedt
- Speil-berørings-syntesi
- Speilfortelling
- Sykdomshistorie
- Tilhørighet
- Vigdis Hjorth
Vennene langs veien – Om romanen Silkehjelms tilblivelse
Da jeg for litt over tjue år siden hadde utgitt min første bok, en fagbok om den franske forfatteren J.M.G. Le Clézio som jeg nettopp hadde tatt doktorgraden på, og endelig satte meg ned for å skrive romaner igjen – jeg hadde ikke skrevet på noen roman siden sommeren 1990 og savnet å være i romanrommet – tenkte jeg at alle disse litterære referansene jeg hadde forsket på og skrevet om skulle være en slags samtalepartner når jeg skrev en roman.

Inn i det svarte håpet – Syngja av Lars Amund Vaage
Lars Amund Vaages siste roman er en gripende beretning om en fars forsøk på å forsones med en av livets største sorger, og samtidig en utprøving av romanens overskridende muligheter. Vaage skriver intenst og oppløftende om smertefulle tapserfaringer, om håpene som brister hos ekteparet som får en datter med autisme. Når anmeldere karakteriserer den som «en lysende roman», er det derfor ikke et tomt superlativ, men en klar referanse til romanens prosjekt: å speile kunsten og skriftens viktigste funksjon, gjennom iscenesettingen av forsøket på å overskride et av livets største sorger gjennom skriftens forsonende effekt. Og slik fremkommer forfatterens prosjekt som en sammenfatning av en poetikk i romanens innledende sider: