Velkommen til litteraturbloggen
Lesende skrivende
"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase
Bloggarkiv
- Alice Miller
- Brit Bildøen
- Camilla Collett
- Essay
- Fellesskap
- Flettverksroman
- Fortielse
- Georges Perec
- Intertekstualitet
- Intervju
- J.M.G. Le Clézio
- Kjønnsroller
- Kristine Næss
- Kunstnerroman
- Lars Amund Vaage
- Lena Andersson
- Linn Ullmann
- Manipulasjon
- Merethe Lindstrøm
- Mona Høvring
- Musikk
- Narsissisme
- Nathalie Sarraute
- Nostalgi
- Noveller
- Perec
- Poesi
- Psykopati
- Rachel Cusk
- Relasjoner
- Resepsjon
- Romanåpning
- Rune Christiansen
- Sakprosa
- Siri Hustvedt
- Speil-berørings-syntesi
- Speilfortelling
- Sykdomshistorie
- Tilhørighet
- Vigdis Hjorth
Romanens miniatyrutvidelser – Camillas lange netter av Mona Høvring
Hun var en stor dikter og essayist, som litteraturkritiker skrev hun om litteraturhistorien og forandret vårt tankesett. Likevel er hun lite lest; hun har «så å si har føyd seg inn i vår tenkemåte og vår tid – uten at vi har merket det,» kommenterte Tone Selboe i sin bok Camilla Collett – Engasjerte essays. Med stor formidlerkunst løftet hun frem og levendegjorde Camilla Collett som litteraturkritiker og essayist.
«Du vinket igjen og igjen» – Venterommet i Atlanteren av Mona Høvring
Fortekstsitatet i en roman utgjør ofte en form for leserbruksanvisning, et lite hint om hvilke perspektiver teksten kan leses opp mot eller innenfor. I så måte var sitatet av Nathalie Sarraute som innledet Mona Høvrings forrige roman, Noe som hjelper, noe av det mest tydeliggjørende jeg har sett, der det speiler protagonisten Lauras forsøk på å holde noe fast. Det var derfor med spenning og forventning jeg åpnet hennes nylig utkomne roman, Venterommet i Atlanteren , og leste sitatet av
Yoshimoto : ”Takk for at du vinket til meg. Du vinket igjen og igjen. Takk.”
«Du bøyer et verb, og reiser deg som et menneske» – Noe som hjelper av Mona Høvring
«Du bøyer et verb, og reiser deg som et menneske, som ordet menneske», skriver Mona Høvring i diktet «Bli her salme» fra samlingen Å Paradis. Og jeg assosierer umiddelbart til Laura, den unge protagonisten i den betagende, poetiske oppvekstromanen Noe som hjelper, der hun sitter oppe i et tre hjemme i hagen, og får utløp for fastlåste følelser etter et traume, ved å fantasere frem en gripende historie, som rører henne til tårer så hun faller ned fra treet.