Lesning som skapende prosess
I disse dager er det 21 år siden jeg utga min første bok, 21 år siden jeg fant mitt første forfattereksemplar i postkassen, 21 år siden jeg spent åpnet konvolutten fra redaktøren min med kopien av min aller første anmeldelse. Anmelderen i Berlingske Tidende anbefalte min bok om J.M.G Le Clézios mangslungne forfatterskap til «alle der ønsker dybtgående besked om en af Frankrigs største nulevende forfattere.» Senere kom det tre anmeldelser til. Den solgte godt, ble lest, brukt, sitert.
Ni år senere fikk Le Clézio nobelprisen i Litteratur. Jeg fikk nyheten på telefon fra en journalist i Nrk, som inviterte meg i studio, like etterpå ringte en journalist fra TV2. Jeg fikk nye formidlingsarenaer: Litteraturhuset, Det Norske Teatret, Pensjonistuniversitetet, tv, radio, presse, lesesirkler. Boken min fikk flere lesere, kom i nytt opplag. Formidlingsferden ga meg møter med mange lesende mennesker, med ulike former for tolkninger (skuespillere, regissører, billedkunstnere, forfattere), og innblikk i varierte former for lesning som en skapende prosess. Det beriket utforskningen av et spørsmål som har opptatt meg hele mitt yrkesliv: Hva gjør en litterær tekst skapende, hvordan skjer dette møtet mellom tekst og skapende leser? Som følge av dette opprettet jeg bloggen «Lesende skrivende» i 2011 og startet arbeidet med en bok med lesende samtaler (Lykke og eksil, 2016, Forlaget Oktober). Formidlingsferdens høydepunkt inntraff en junidag i 2010, da Le Clézio gjestet Norge i forbindelse med lanseringen av biografien Diego og Frida på norsk. Selv om det var stort å intervjue mannen bak forfatterskapet jeg hadde forsket på siden 1992, og inspirerende å høre ham dele sterke øyeblikk fra eget liv som formet hans forfatterskap, var det møtet med ham kvelden før under en middag arrangert av forlaget som gjorde sterkest inntrykk. Jeg hadde lest i et intervju fra 70-tallet at en roman av en norsk forfatter hadde gitt ham en av hans sterkeste leseopplevelser som ung, og siden den dag hatt lyst til å gi ham originalversjonen av denne i gave. Gjennom antikvariatsøk skaffet jeg meg den franske og den norske versjonen, og da Le Clézio under middagen begynte å fortelle om inntrykket romanen Le Caméléon hadde gjort på ham, og lurte på hva den norske tittelen var, kunne jeg overrekke ham de to versjonene av Johan Bojers Fangen, som sang. Øyeblikket og uttrykket hans da han tok imot boken og begynte å bla i den, rørt over gjensynet med ungdommens store leseopplevelse, glemmer jeg aldri.
Neste uke lanserer jeg en ny bok, romanen Silkehjelm. Også den handler om språkets og litteraturens kraft, om litteraturen som et sted å søke fellesskap og styrke i en krisesituasjon.
.