En lærerik formidlingsferd – ti år siden J.M.G. Le Clézio fikk nobelprisen i litteratur
En strålende høstdag for nøyaktig ti år siden ble jeg oppringt av en journalist i NRK som inviterte meg til å komme i studio. Litt senere ringte en annen journalist, fra TV2: Forfatteren jeg hadde forsket på siden begynnelsen av nittittallet, Jean-Marie Gustave Le Clézio, hadde vunnet nobelprisen i litteratur. Det ble starten på en spennende høst med nye formidlingsareaner: Litteraturhuset, Det Norske Teatret, Pensjonistuniversitetet, tv, radio, presse, lesesirkler.
Å formidle Le Clézios mangefasetterte, lekne, interkulturelle og grunnleggende humanistiske forfatterskap til et stort publikum var en lærerik fest. Jeg lærte mye om litteraturformidling. Å lese Le Clézio oversatt til norsk for første gang var en språklig berikende oppdagelse. Formidlingsferden ga meg møter med mange lesende mennesker, med mange og nye tolkninger av et verk (av skuespillere, regissører, oversettere, billedkunstnere og selvfølgelig forfattere), det ga meg innblikk i varierte former for lesning som en skapende prosess. Det beriket utforskningen av et spørsmål som har opptatt meg hele mitt yrkesliv: Hva gjør en litterær tekst skapende og hvordan skjer dette møtet mellom tekst og skapende leser? Dette førte til at jeg opprettet bloggen Lesende skrivende i 2011 og året etter startet arbeidet med en bok bestående av lesende samtaler (Lykke og eksil, 2016).
Høydepunktet under denne ferden inntraff en junidag i 2010. Da gjestet Le Clézio Norge i forbindelse med lanseringen av biografien Diego og Frida på norsk. Det var stort å møte mannen bak forfatterskapet jeg hadde forsket på siden 1992. Inspirerende å høre ham dele sterke personlig øyeblikk fra eget liv som formet et forfatterskap, lærerikt å se hans entusiastiske møte med publikum. Sterkest inntrykk på meg gjorde imidlertid møtet med ham kvelden før. Under en middag med forlaget, fortalte Le Clézio om en norsk forfatter han hadde lest som tenåring. For mange år siden leste jeg, i et intervju han ga på begynnelsen av 70-tallet, at en roman av en norsk forfatter hadde gitt ham en av hans sterkeste leseopplevelser som ung, og siden den dag hadde jeg hatt lyst til å gi ham originalversjonen av denne romanen i gave. Takket være antikvariatsøk fikk jeg tak i både den franske og den norske versjonen noen dager før han kom til Norge, og da Le Clézio under middagen begynte å fortelle om hvilket inntrykk romanen Le Caméléon hadde gjort på ham, og lurte på hva den norske tittelen var, kunne jeg overrekke ham de to versjonene av Johan Bojers Fangen, som sang. Øyeblikket og uttrykket hans da han tok imot boken og begynte å bla i den, rørt over gjensynet med ungdommens store leseopplevelse, glemmer jeg aldri.
Dagsnytt 18, 9. oktober 2008
