Essayet «Springora-revolusjonen» skaper debatt
Essayet «Springora-revolusjonen – om skam, overgrep og litteraturens makt», publisert i Bokvennen Litterære Avis i juni, har skapt debatt etter at Expressens kulturredaktør Victor Malm, skrev en kronikk om essayet i september. Debatten har blitt fulgt opp i Klassekampens Bokmagasinet, Vinduet og Morgenbladets Bokpodkast.
Jeg beskriver i essayet hvordan litteraturen kan bidra til å avsløre, belyse og endre strukturer og mentaliteter som legger grobunn for maktmisbruk gjennom eksempelet Vanessa Springoras roman Samtykket. Romanen viser at litteraturen fremdeles kan være et våpen for å bekjempe undertrykkelse og maktmisbruk, idet den avslørte både en overgripers strategier og strukturene i kulturmiljøet rundt ham som gjorde det mulig for ham å fortsette med det i mange år. Diskusjonene i etterkant førte til en ny lov til beskyttelse av unge mot seksuelle overgrep.
Essayet undersøker Springoras grep, og hvordan hun bidro til at andre forfattere tok opp kampen mot maktmisbruk og overgrep: franske Camille Kouchner og Neige Sinno, norske Linn Ullmann og Hilde Rød-Larsen og den danske poeten Ulrikka Gernes, som alle på ulike måter fortsetter og utdyper samtalen.
Det er interessant å merke seg at i to av tilfellene jeg nevner i essayet, har ofrene forsøkt å fortelle om det som hendte allerede på begynnelsen av nittitallet uten at noen reagerte. Godrèche skrev romanen Point de côté i 1995, Gernes skildret overgrepet i novellen "Barnetro" allerede i 1992, men fikk ingen reaksjoner. Det viser skjørheten i ordet til den overgrepsutsatte.
Flere understreker derfor som Springora at man ikke skriver for å redde seg selv, men for å varsle; det er en vitneplikt, og den er tung. For med den forhatte offerrollen følger skammen, som er både indreskapt og ytreskapt. I tillegg til egne kvaler, risikerer man å utsette seg for det psykolog og voldsforsker Helene Flood Aakvaag beskriver som «offerklandring»: tilskuerens forsøk på å beskytte seg selv ved å skape distanse mellom seg selv og offeret, «en måte å tenke om den tragiske hendelsen på som gjør at det som skjedde, ikke kunne ha skjedd meg». Neige Sinno understreker hvor absurd offerklandring virker når offeret er et barn, men det gjelder også personer som står i et avhengighetsforhold, et asymmetrisk forhold, der redselen for straff fører til at offeret føyer seg og tier.
Mekanismer som ikke blir synliggjort, blir ikke tatt på alvor. Når en roman skildrer hovedpersonens bearbeiding av et overgrepstraume, er det ikke selvterapeutisk litteratur, men en utforskende, eksemplifiserende litteratur. Om det finnes noe terapeutisk i dette, er det heller snakk om en kollektivterapeutisk effekt. Teksten skaper et felles erkjennelsesrom for den enkeltes erfaring. Når erkjennelsen deles som en del av samfunnsdebatten, og fører til tiltak mot skjevheter og maktovergrep, virker den kollektivterapeutisk utover individet og inn i samfunnsstrukturen.
I september skrev Expressens kulturredaktør Victor Malm en kronikk der han betegner essayet som «sommarens mest betydelsefulla essä», og omtaler det som et tidstypisk uttrykk for at litteraturen har moralske oppgaver. Samtidig synes han å lese essayets fokus på den samfunnendrende effekten ved romanene det omhandler som en nedvurdering av deres estetiske verdi. Jeg mener at disse romanene tvert imot bæres av og virker gjennom de litterære formene og grepene de tar i bruk, idet de skaper et utforskende og utfordrende tanke- og erkjennelsesrom i leseren, som igjen virker utover i samfunnet gjennom leserens reaksjoner, samtaler og handlinger. Neige Sinnos roman Trist tiger, som er en grunnleggende og retningsgivende referanse i essayet, er et godt eksempel på at verkets litterære kvaliteter og samfunnsnytte er tett sammenfiltret. Uten dens litterære kvaliteter, som bidrar til en nyansert og perspektivutvidende fremstilling av emnet, ville den ikke fått oppmerksomheten den har fått gjennom litterære priser og oppslag. Malms kronikk inspirerer derfor til å tenke over hvorfor resepsjonen i så liten grad trekker sammenhenger mellom verkenes litterære kvaliteter og samfunnsnytte. Jeg kommenterer derfor debatten i essayet «Springora-revolusjonen skaper nye fortellinger om maktmisbruk og overgrep» i Morgenbladet denne uken.
Malms kronikk blir kommentert av Astrid Hygen Meyer i Bokmagasinets leder, av Maia Nordsteien Nielsen i en anmeldelse i Bokmagasinet, av Carina Elisabeth Beddari i Vinduet og av Ane Farsethås og Bernhard Ellefsen i Morgenbladets bokpodkast.
