Når det brutale føder ord som forsoner
BOK: Vondt og vakkert om en mor, en liten sønn og en beinhard kreftkur.
Miriam Stendal Boulos debuterer med romanen «Silkehjelm». Foto: Eigil Korsager
Miriam Stendal Boulos: Silkehjem. Roman. 264 sider. Vigmostad Bjørke.
Tittelen på «Silkehjelm», den skjønnlitterære debuten til Miriam Stendal Boulos (f. 1968), refererer til det silkemyke håret som vokser ut på en pasient etter en avsluttet cellegiftkur. Dermed blir hovedmotivet i teksten antydet.
[Terningkast 5]
Etter tre epitafer hentet fra Georges Perec, Lars Amund Vaage og Jean-Yves Tadié – om det å minnes, det å håpe, det å kunne uttrykke det usigelige gjennom litteraturen – følger en episodisk-poetisk tekst om to hovedkapitler i livet til jeg-fortelleren Helena, gift tobarnsmor og universitetsansatt psykolog.
Først hører vi om hvordan hun og hennes 4-årige, kreftsyke sønn Jonathan fører en seks måneder lang krig mot en ondartet svulst og seirer. Deretter følger rapporten om årene etterpå. Om striden for å overvinne angst, savn og ensomhet, om å leve med traumer og kunne skape seg en hverdag igjen – for så, i rollen som hjemvendt «krigsreporter» fra isolatet på sykehuset – å skrive sant og poetisk om det infernoet hun og barnet gikk igjennom, sammen.
Jeg vil huske hvor sårbar og sterk Jonathan var, hvor vondt det var når sonder sørget for næringsinntaket, kvalmen tok over, oppkast tvang seg fram, smerten ble uutholdelig, gråten ikke var til å stoppe, rullestolen ventet, søvnen uteble og medisineringen skapte en aggresjon som også rammet Helena, «krigermoren» som gjorde alt for at sønnen skulle vinne over kreftcellene.
Her virker viljen til innlevelse unik, den realistiske troverdigheten udiskutabel.
Skildringen av cellegiftkuren er mer gripende enn refleksjonene om tida etterpå – selv om hele teksten gjennomstrømmes av et alvor som gjør inntrykk. I sum utgjør romanen en minnemontasje der frasen «Jeg husker at» blir det hyppig tilbakevendende «mantraet» fortelleren bygger sin assosiative, rytmisk strømmende historie på, enten den nå tar for seg barndom, karriere, kreft, familieliv, møtet med en parterapeut eller tanker rundt litteraturens vesen.
Jeg kan forstå hvorfor forfatteren i siste del av denne fortellingen om et heltemodig barn og en kjærlighetsstyrt mor ønsker å utvide perspektivet og si noe om litteraturens makt i våre liv. Ved å skrive om alt det brutale hun og Jonathan var igjennom, reparerer Helena sitt liv og tjorer det til en historie, en kropp og en psyke det gjelder å forsone seg med.
Original er denne tanken ikke. Men den framføres i en inntrengende, troverdig, godt avstemt debutroman jeg håper mange vil få med seg.
Intervju av Steinar Sivertsen i Aftenbladet. Publisert 21. april 2020