Verdens poesidag – gleden ved å dele
I dag, på verdens poesidag, lyder oppfordringen: Del et dikt! Gleden ved å dele opplevelsen av assosiasjonsbiter og erindringsbrokker som skaper nye erkjennelsesprosesser ved lesningen av et dikt, gjør poesien til en generøs sjanger.
Jeg vil dele et dikt fra en samling hvis tittel gjorde et uutslettelig inntrykk på meg for mange år siden. Den kom i 2002 og bar tittelen: Om trær som vokser seg skakke i trange skyggefulle hager, men som likevel (eller nettopp derfor) gjør inntrykk og som man husker livet ut.
Tittelen var skrevet med blokkbokstaver på bokomslaget og fylte fem linjer og en tredjedel av forsiden. Nederst til høyre på forsiden kunne man se toppen av et tre strekke seg mot himmelen og inn i det hvite feltet under teksten. ”Likevel (eller nettopp derfor)”. Sannsynligvis var det dette som fanget min interesse umiddelbart, og som skulle bli stående som karakteristisk for min opplevelse av diktsamlingen og forfatterens skrift: standhaftigheten i et prosjekt. For ”vokser” og ”livet ut” stod der i hver sin ende av setningen og omfavnet hverandre over dette trassige ”likevel”, som to sammenvokste trær nærmest. Og så, dette skakke, denne omveien treet tok på veien mot himmelen, var det ikke selve forutsetningen for at litteratur kunne skapes?
Da Rune Christiansen i april 2011 lanserte sin siste diktsamling Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter, hadde det gått ni år siden hans forrige diktsamling, med den nevnte lange tittelen, og jeg kom til å tenke på denne da jeg leste et av diktene hans i den nye samlingen, der han sammenligner fjellsidene i et sveitsisk landskap med sidene i en bok av den franske forfatteren Julien Gracq:
”For mange år siden, på en reise i Sveits, leste jeg Gracq for første gang. Bildet som dukket opp var paradoksalt, håndgripelig og uransakelig på samme tid – fjellsidene og boksidene: stahet som sjanger.”
Teksten fremstår som et møtepunkt, hvor assosiasjonsbitene – like mye forfatterens som leserens – flettes sammen og danner, gjennom kryssende linjer og mønstre, nye erfaringer, erindringer og erkjennelser. Her ligger kanskje poesiens mest generøse prosjekt.
"Jeg skriver for å etablere et mulig felleskap", sier Rune Christiansen i et intervju, "et sted der leseren og jeg kan erfare noe sammen, ikke nødvendigvis en lik erfaring, men en likeverdig erfaring.” Tekstene hans preges av viljen til å la leseren ta del i egne lesererfaringer, egen litterær dannelsesprosess, og leseren blir ofte invitert med i en assosiasjonsprosess slik som i diktet ”Til ORS”, hvor forfatteren gjenerindrer, etter å ha lest avslutningen av Ole Robert Sundes tekst ”Hva med et mikroskop?” (fra Selvomsorg, 2010), egen lesning av et dikt av Alfred de Vigny.
Resonanser skapes i lesning på tvers av tekster og forfatterskap. Selv gjenfinner jeg scener fra eget liv og egen lesning, bl.a. den gjennomrystende leseropplevelsen av Intimiteten (2003,) når jeg igjen leser følgende dikt fra Om trær som vokser seg skakke i trange skyggefulle hager, men som likevel (eller nettopp derfor) gjør inntrykk og som man husker livet ut:
XI
(om savnet)
Og etter lang tid reiser du deg fra sengen, tar av oksygenmasken, river slanger og slangefester fra armene og brystkassen og er bråvåken i solskinnet: det er verdens ventetid, en knappenåls livstid, kanskje ingentings varsel. Jeg sier ”far”, jeg sier ”det er for tidlig”. Det er snart sommer, døden setter spor i alt som ennå ikke er.