Vakkert og hjerteskjærende om taushetens konsekvenser; Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm
Merethe Lindstrøm
Merethe Lindstrøms siste roman begynner dramatisk: En dag på sekstitallet opplever en mor at et av barna hennes plutselig forsvinner. Litt senere viser det seg at barnet ikke har forsvunnet, men bare forvillet seg ut i hagen, og moren finner henne sittende på en trestamme. En fremmed som moren slapp inn har lokket henne med seg ut i hagen før han forsvant. Denne scenen skal gjenta seg senere i romanen: Mange år har gått, barna er voksne, og nå er det ektemannen, med begynnende demens, som forsvinner.
Etter intens leting finner hovedpersonen ham igjen, sittende på den samme trestammen som ikke har blitt fjernet på alle disse årene.
Den dramatiske inngangen varsler en thrilleraktig stemning, hvor uhyggen ligger i det som ikke blir sagt, det som gjettes som et traume. Dramaturgien er upåklagelig, komposisjonen er forbilledlig, det skapes et slags mysterium rundt dette noe som forties, og trådene nøstes mot slutten, mysteriet løses, det antydes en slags forsoning med fortiden, men bare antydes…
Her er svært vakre overganger mellom ørsmå fornemmelser og assosiasjonene de fremskaper, som åpner for fortellingen gjennom tilbakeblikk; slik får vi små glimt inn i hovedpersonenes fortid.
Merethe Lindstrøm eksellerer i elegante overganger mellom konkrete betraktninger og grunnleggende, eksistensielle spørsmål. Noen ganger bruker hun en enkel definisjon som kapittelinnledning:
”Det kalles hukommelsesspor i hjernen. Jeg leste det er sted. Når et minne først er der, når det har gått lang nok tid, og det er blitt framkalt mange nok ganger, kan de synaptiske endringene bli permanente (…) Simon var opptatt av kofferten. I årene han lette etter fetteren og tanten, prøvde å finne sporene etter dem, vendte han stadig tilbake til dette med kofferten, tantens koffert som han husket fra leiligheten før de måtte dra til skjulestedet. (...) Han hadde sett den selv (....) Han kan ikke huske fetterens ansikt, men kofferten husker han tydelig.” (s. 195). Så følger Simons tanker og fantaseringer rundt kofferten til tanten, dens rolle i fetterens forsvinning under krigen, det er svært vakkert…
Fortielsens konsekvenser utgjør selve dramaet i romanen. Morens ønske om å skjerme barna fra fortidens vonde opplevelser skal vise seg å slå tilbake på henne selv. Når barna fratas innsikt i livets dybde og kontraster, fratas de også muligheten til å vise forståelse og medmenneskelighet. De blir til monstre som på puerilt vis straffer foreldrene for at de ikke vil fortelle dem hvorfor de sa opp den hyggelige vaskehjelpen som alle likte, ved å utebli fra det som kan se ut til å bli foreldrenes siste bryllupsdag hjemme, en hjerteskjærende scene. Like hjerteskjærende er ektemannens siste fortvilte forsøk på å dele med døtrene sitt traume fra fortiden. Til slutt gir han opp, etter dette blir han taus, og etter hvert tatt hånd om av et dagsenter. Slik kan det se ut som om det er fortielsen som har ledet ham inn i taushet og demens.
Hvor kommer denne tausheten og fortielsen fra? Fra hovedpersonens ungdomssynd, som frarøvet henne en følelsesmessig spontanitet? Er det dette traumet, dette fraværet, hun ønsker å gjøre opp med når hun snakker med en prest, uten av denne dialogen forblir noe annet enn et forsøk? Taushetens konsekvenser fremstår som grufulle; ved å fornekte andre innsikt i egen identitet, alle fasetter av den, alle livets kontraster, avhumaniseres mennesket.
Det assosiative språket blir stående som det seende subjekt i denne teksten. Det knytter mennesket til erindring, det restaurerer traumene som førte til tausheten, ved å muliggjøre en fremmaning av glemte scener og symbolmettede objekter. Slik gjenskaper språket det tapte.
Se bokgrammets intervju med Merethe Lindstrøm her i Det som aldri ble sagt