Små glimt, store innsikter, med øm ironi – Marit Tusviks 26 små romaner

Marit Tusviks 26 små romaner presenterer sjarmerende, små glimt inn i de tilsynelatende ubetydelige små episodene som utgjør selve meningen, selve mysteriet med livet. Med stor varme og øm ironi skildrer hun protagonistene, der de fremstår i all sin sårbare ensomhet og higen etter ømhet. Jeg liker det allsidige, det ludiske og det metatekstuelle ved Tusviks tekster. Det skaper en samtidig opplevelse av analytisk distanse og emosjonell nærhet. Lett og lekende skildres grunnleggende innsikter i livet i korte situasjonsglimt. Hun snur og vender på ord, på lesersituasjonen, på symboler, som mettes forventningsfullt av hovedpersonens blikk, og noen ganger punkteres av skuffelse, slik som i den ironisk-romantiske teksten ”På broen”.

På underfundig vis speiles leserens situasjonen i møtet med teksten i den metatekstuelle ”Mind Brenda”. Her presenteres en lesende person under et tre, som observerer en badende familie, som føler at noe ikke er som det skal, uten å vite hva det er, for ”den lesende visste ikke, hun hadde ikke lest langt nok”. Den lesendes hypoteser lanseres og bekreftes idet kvinnen Brenda kommer med en oppgitt tirade: ”det var du som ville ha barn, jeg fikk det for å få fred for maset ditt om å få barn, nå har du et barn, hvorfor kan jeg aldri få være i fred, (…) hvorfor kan jeg ikke bare få sitte litt sånn som hun som sitter og leser under treet der borte (…)”.  Livets mas og tilflukten i litteraturen speiles og iscenesettes på teatralt og humoristisk vis. "Look! A fake lake!" utbryter mannen i innledningen, først da går det opp for leseren at innsjøen er kunstig.

Kommunikasjon, tekst og virkelighet problematiseres ved at skillene viskes ut. Når hovedpersonen i ”Gunnar og Grace”  møter et forelsket ektepar som har funnet tilbake til hverandre etter å ha vært borte fra hverandre i 50 år, blir hun stående og lure på om det er ekteparet eller hun selv som er et spøkelse.

Iakttagelse er et gjennomgangsmotiv: Hvordan  en situasjon, en person blir til gjennom den andres blikk, illustreres og snus og vendes på. Noen løftes og noen løfter og får den andres tretthet overført på seg selv, slik som i ”Ensomhetens kniv i hjertet”. Andre igjen vil gjerne slippe å bli (feil)tolket hele tiden, slik som i teksten ”På broen”. Her kan en overtydeliggjøring av symbolikken (broen, ringen) se ut til å skulle speile en oppgitthet over et språk som ikke når frem, over en umulig kommunikasjonssituasjon. Hovedpersonens drøm om å tillegge broen en møtepunktsymbolikk – hun får lyst til å fortelle ektemannen at hun så gjerne vil at de skal gå over broer og fortelle hverandre alt, spontant og uten sensur, i full tillitt, i en åpen, likeverdig kommunikasjon – splintres idet mannen, som tidvis spaserer en meter foran henne, (som om han ønsker å markere at han er en fri mann) og som nå presser gifteringen så hardt mot fingrene hennes at hun nesten vil skrike, forteller henne, igjen, at han vet akkurat hva hun tenker på.

Underfundige, morsomme og gjenkjennelige er Tusviks små glimt inn i hverdagens store og små begivenheter.  I ”Sort boks” skildres et ektepar som krangler rundt oppussingen av en båt, og når den til slutt går til bunns, fremstår det som et såpass tydelig symbol at klisjéleken får oss til å le av noe som mange sikkert vil gjenkjenne som en av livets paradoksale, triste sannheter: Oppussing av en båt, et hus, et ekteskap, kan iblant føre til at alt går under: ”Sammen lot vi snekka synke med ekteskapet vårt, vi brukte nesten ingen krefter (...)”.

Teksten glir lekende lett fra det hverdagslige til de store spørsmål, ikke sjelden med et ømtironisk blikk på menneskets sårbarhet, ensomhet og higen etter varme. Å ta vare på disse bitte små glimt av hverdagslig livsvisdom fremstår også som tekstens poetikk : ”Hvorfor kan en ikke bare presse hver enkelt hendelse i livet sammen og la dem ligge i fred, som de japanske tørkede blomstene som først folder seg ut i vann?” sier moren i bokens nest siste tekst, og gir oss forklaringen på romanens struktur. Det er snakk om 26 små romaner, i konsentrert form, som folder seg ut i møtet med leserens assosiative blikk.

Det er de bitte små fragmenter av liv og følelse av samhørighet, av plutselig og kanskje nyvunnen kontinuitet som understrekes, livet som småstykker i all sin skjønnhet : slik som i denne nydelige avslutningssetningen fra teksten ”Barnets kulde” (som fortryllet meg en  morgen, og som jeg ikke kunne la være å lese opp for mine tenåringssønner ved frokostbordet):

”Det store mysteriet i livet er ikke livet generelt, slik de voksne sa, men livet i hver enkel ting; livet i hver blomst og i hvert vesen, i hver kopp og skål, livet i skjeer, stoler og bord, i dundyner og kjoler, sko og madrasser,  i skodda som kom veltende ned fra fjellet og disen som kom rullende inn fjorden; i plutselige andekvakk, i summende fluer, i revehaler, skrubbsår, fisk og  mark, i vannpytter med is som knaser, i gåsehud, i talkumet som kommer ut av de små hullene i en liten boks, i lyden av knasende eggeskall og sjokoladeplater som blir brukket opp; i den usynlige musikken gjennom veggen, og den i gjess; i rullegardiner, steinras, vind, og at svaner ikke må klappes og at katter er myke, men har klør, og at våren kryper som en opplyst skygge tvers gjennom byen helt bort til gata der vi bor. ”