Springora-revolusjonen – om skam, overgrep og litteraturens makt
Bokvennen Litterære Avis · 27.07.2024
Jeg skriver i essayet «Springora-revolusjonen – om skam, overgrep og litteraturens makt» om hvordan litteraturen kan bidra til å avsløre, belyse og endre strukturer og mentaliteter som legger grobunn for maktmisbruk. Da Vanessa Springoras roman Samtykket utkom, viste den at litteraturen fremdeles kan være et våpen for å bekjempe undertrykkelse og maktmisbruk, idet den avslørte både en overgripers strategier og strukturene i kulturmiljøet rundt ham som gjorde det mulig for ham å fortsette med det i mange år. Diskusjonene i etterkant førte til en ny lov til beskyttelse av unge mot seksuelle overgrep.
Jeg undersøker Springoras grep, og hvordan hun bidro til at andre forfattere tok opp kampen mot maktmisbruk og overgrep: franske Camille Kouchner og Neige Sinno, norske Linn Ullmann og Hilde Rød-Larsen og den danske poeten Ulrikka Gernes, som alle på ulike måter fortsetter og utdyper samtalen.
Mens Springora skapte et skille i kulturhistorien i Frankrike med Samtykket, som både bidro til at andre ofre fikk speilet sin erfaring og mot til å verbalisere den, og til å løfte frem overgrep og manipulering på individ- og samfunnsnivå, har skuespilleren Judith Godrèche bidratt til en lignende bevisstgjøring i filmbransjen ved å dele sin historie, i intervjuer og gjennom TV-serien Icon of French Cinema.
For meg som var student i Frankrike på åttitallet, oppleves det som en revolusjon at man nå kan snakke om dette, at de som ble fratatt språk og frihet nå blir lyttet til. Det er interessant å merke seg at i to av tilfellene jeg nevner i essayet, har ofrene forsøkt å fortelle om det som hendte allerede på begynnelsen av nittitallet uten at noen reagerte. Godrèche skrev romanen Point de côté i 1995, men ingen lyttet til hva hun hadde å si, Gernes skildret overgrepet i novellen "Barnetro" allerede i 1992, men fikk ingen reaksjoner. Det viser skjørheten i ordet til den overgrepsutsatte.
Flere understreker derfor som Springora at man ikke skriver for å redde seg selv, men for å varsle; det er en vitneplikt, og den er tung. For med den forhatte offerrollen følger skammen, som er både indreskapt og ytreskapt. I tillegg til egne kvaler, risikerer man å utsette seg for det psykolog og voldsforsker Helene Flood Aakvaag beskriver som «offerklandring»: tilskuerens forsøk på å beskytte seg selv ved å skape distanse mellom seg selv og offeret, «en måte å tenke om den tragiske hendelsen på som gjør at det som skjedde, ikke kunne ha skjedd meg». Neige Sinno understreker hvor absurd offerklandring virker når offeret er et barn, men det gjelder også personer som står i et avhengighetsforhold, et asymmetrisk forhold, der redselen for straff fører til at offeret føyer seg og tier.
Mekanismer som ikke blir synliggjort, blir ikke tatt på alvor. Når en roman skildrer hovedpersonens bearbeiding av et overgrepstraume, er det ikke selvterapeutisk litteratur, men en utforskende, eksemplifiserende litteratur. Om det finnes noe terapeutisk i dette, er det heller snakk om en kollektivterapeutisk effekt. Teksten skaper et felles erkjennelsesrom for den enkeltes erfaring. Når erkjennelsen deles som en del av samfunnsdebatten, og fører til tiltak mot skjevheter og maktovergrep, virker den kollektivterapeutisk utover individet og inn i samfunnsstrukturen.